Sentralforlegningen hadde siden rassiaene i Hemsedal [høsten 1942] måttet bruke mesteparten av sine ressurser på å berge livet. En mengde arkiver og korrespondanse var borte, kurerruter var sprengt, og meldeplasser eksisterte ikke mer. Etter at de kom i sikkerhet, ble det viktig å få gjenopprettet forbindelser til partiets ulike apparater. De forsøkte å finne ut hvem som var drept eller arrestert, og hvilke deler av apparatet som fortsatt var intakt. De hadde i løpet av den tiden de hadde vært på flukt, hatt liten eller ingen kontakt med sentralen i Oslo. Samuel skriver 19. januar 1943 til flere kamerater rundt om i distriktene, som han tror sitter med oversikt. Brevene sendes med kurerer og bedrodde postmenn. Han ber om å bli orientert om distribusjonsnettet, om hvilke aviser som fortsatt kommer ut, og om postinnleveringssteder og passforbindelser. Lever Egge, Halvorsen, Bøthun, Kviberg, Nordli, Sollie, dette er brennende spørsmål. Stemningen har vært laber. De har vært utsatt for harde slag, men er fast bestemte på å ta opp trådene igjen. Titlestad skriver:

"Det har vært uro og usikkerhet i leiren en tid naa. Men det skal rettes opp igjen. Alt maa bli bedre. Og hver enkelt av oss skal sørge for at det skal bli bedre. Partiets ledelse trenger opplysninger opg atter opplysninger for å kunne ta de rette avgjørelsene."

Han mottar etter hvert flere nedslående rapporter. Det kommer en melding fra Trøndelag om at det vrimler av spioner der oppe, og at patruljer herjer distriktene med undersøkelser. Gestapos agenter har lyktes med å plukke opp både den ene og den andre. Forholdene der er meget oversiktelige og gjennomsiktige. Det finnes kun igjen en liten kjerne av deres organisasjon i Trondheim, resten er knust. All virksomhet er for øvrig opphørt. Men, det står også at det skal flere kuler til for en trønder. De som er igjen der oppe, vil bygge opp apparatet helt på nytt, både sentrum og ute i periferien.

Det var flere øvrighetspersoner i Valdres som etterretningen måtte være spesielt vaktsomme overfor. Flere NS-innsatte lendsmenn og ordførere pleiet nær kontakt med Gestapo og Statspolitiets tjenestemenn og holdt seg med informanter. Angiveri fant veien til dem fra folk med dårlige hensikter og fra lokale NS-medlemmer som handlet ut fra ideologisk overbevisning. I Valdres var det lendsmann Martinus Hansen i Etnedal, ordfører John Brandt Kjelsen i Nord Aurdal og kretsfører for NS Olaus Ulven i Vestre Slidre som samarbeidet tettest og rapporterte oftest til Gestapo. Morio og hans farlige agenter hadde tilhold hos disse, samt hos lensmann Opdal i Vang.

Allerede mens de oppholdt seg i Hemsedal hadde Titlestad utviklet et sikkerhetssystem for forlegningen basert på soner. Den innerste sone var der hvor sentralforlegningen holdt til. De bodde i en samling eller i en rekke nært tilgrensede hytter og støler. Medarbeidere fikk bare forlate denne sonen for spesielle oppdrag. Det var bare enkelte kurerer som hadde adgang til den innerste sonen. Det var disse kurerene som opprettholdt forlegningens kontakt med utenverdenen. De hadde utvalgte karer med falske pass som gikk i rute mellom Sverige og den innerste sonen. De tok seg frem til fots eller brukte offentlige transportmidler.

Det var utarbeidet spesielle prosedyrer for å gardere seg mot uventede situasjoner. Kurerene plasserte for eksempel alltid sine ryggsekker i en ende av toget og satt selv i en annen. For å avtale møteplasser ble det på forhånd sendt brev i koder til kontaktene. Ved møter var det alltid stikkord og nøyaktige timeavtaler, avvik kunne få alarmen til å gå i sentralforlegningen. Bare under flytting kunne noen komme til konferanse inne i sentralforlegningen.

Den midtre sonen var større. Den ble lagt som et belte mellom forlegningen og bygdene som de sognet til. Her lå de hyttene og stølene som var pekt ut til konferanse. Til slike konferanser hadde Furubotn alltid med seg væpnet vaktmannskap. Omfanget av konferanser var stort, flere ganger om uken.

Den ytre sonen var bygdene som de grenset til. Her fikk sikrings- og forsyningstejenesten skaffet seg en rekke viktige kontaktpunkt. Gjennom en meldingstjeneste med meldingspost og ulike meldingsmenn som ikke kjente hverandre, fikk sentralforlegningen god oversikt over all trafikk inn og ut av bygden. Mistenkelige personer ble lagt merke til og sjekket. Skjedde det noe i bygda som var utenom det vanlige, eller gikk noen rundt og stilte for mange spørsmål? Kom det tyskere? Alt dette ble undersøkt av sikringstjenesten. Dessuten måtte de alltid ha alternative gjemmesteder dersom noe skulle skje og de måtte rømme i all hast. Dette systemet, som de hadde hatt mens de var i Hemsedal, måtte Titlestad få bygger bedre ut i Valdres.