Peder Furubotns hustru het Gina og var født med etternavnet Sandal i Bergen i 1892 og levde til 1973. Hun ligger i samme grav som sin ektemann Peder Furubotn (1890-1975), sammen med sin eneste sønn, Gilbert, og yngste datter, Magda. Hennes mellomste datter, Ruth Lyssand, er begravet på Os utenfor Bergen. Hele familien gjorde seg gjeldende i kampen mot nazismen. Gilbert var "den norske stemme" fra Moskva Radio - som hadde hyppige sendinger på norsk til tyskokkuperte nordmenn under krigen (se bok av Morten Jentoft).

Her vil vi først og fremst peke på de to kvinnene, Gina og Magda (se bok av Ingeborg Solbrekken), som fulgte faren gjennom illegaliteten fra 1940-1945 på norsk jord og deltok i kanskje det farligste motstandsarbeidet i Norge under krigen. Som fremstående motstandskvinner er deres rolle i kampen underkjent, samtidig som de kan fremstå som lysende symboler på den vågelige innsats også kvinner gjorde, men som knapt er omtalt i ettertid. Det spesielle ved disse to kvinnene var at de gjennom nesten 5 år var konstant på flukt fra det blodtørstige Gestapo - uten å bli tatt.

I denne sammenhengen vil vi bare offentliggjøre Gina sitt enkle notat fra 1970, som en påminnelse om denne familiens bidrag til Norges frihet.

Norge har ennå ikke hedret dem med en verdig minnestøtte. Vi viser her til notisene om hvor graven deres ligger:

Gravnr: 14.037.06.001

Peder, Gina, Gilbert og Magda

14 er Nordstrand

037 er gravfelt

06 er rad i gravfeltet

001 er plassen, ytterst i raden.

PARKERING ved menighetshuset ved kirken, graven ligger i andre enden av kirkegården.

Graven er fredet, dvs. vil ikke erstattes av gravlegging av andre døde. Den klippes hvert år. Det er alt. Hvis det fremkommer flere opplysninger i denne saken vil vi offentliggjøre dem.

Torgrim Titlestad, Stavanger 26.4.2023

Brevet i sin helhet

Siden vi ble viet i Domkirken i Bergen for omlag 60 år siden, har jeg vært sammen med min mann, Peder Furubotn. Det var jeg også da tyskerne overfalt Norge 9. april 1940.

Fra 9. april måtte vi gjøre tiltak for å sikre opphold for oss selv i vissheten om at naziregimet ville forfølge min mann. I august 1940 var han i forhør hos Gestapo i Bergen og skulle etter forhøret ha husarrest. Min mann kom fra Gestapo-huset og rett over gaten der vi bodde, tok meg med seg og etter bakveier kom vi oss vekk, enda tyskerne hadde satt vakt over huset. Vår datter fikk vi, ved hjelp av bud, bort fra skolen hun gikk på, straks før Gestapo kom for å hente henne.

Fra denne dagen til fredsslutningen levde jeg sammen med min mann og datter og min manns medarbeidere. Gang på gang så vidt sluppet unna arrestasjon, og gang på gang reddet fra tyskernes direkte angrep på våre forlegninger. Alltid i angst for å bli drept direkte, eller bli tatt til fange ved arrestasjon eller annen overrumpling. Alle illegalitetens strabaser, lange marsjer i fjell og dal, vinter som sommer, som organisator av mat og pleie, som husmor og mor og medarbeider i forlegningen, var jeg med for å gjøre hva jeg kunne for å gjøre Norge fritt for voldsmennene.

Jeg nevnet noen av de steder vi opphold oss på i noe lengre tid:

Åsane, Evanger i Bergen på flere steder, Dyngeland i Fana, Trollhaugen i Fana, Titlestad i Fana, Midtsæter i Os, Øvredalen i Os, i Oslo på flere steder, Grorud, Høyenhall, Harestua på Hadeland, Hemsedal, Vestre Slidre, Etnedal, "Solli" i Søndre land, Eina, Skriulægret, Østre Slidre i bygda og Rabalden sæter, Vestre Slidre, Fagernes og Reinli i Aurdal. Vi var i Reinli da freden kom, hvorfra vi dro til Oslo.

Oslo, 15.11.1970. Gina Furubotn