På flukt fra tyskerne i knedyp fjellsnø, visste Samuel Titlestad akkurat hvordan han ville bruke de seks kulene i magasinet:

Fire til tyskerne, én til Olaug han var blitt så glad i, og den siste til seg selv.

Samuel Titlestad sto på perrongen og betraktet den ukjente kvinnen som gikk av toget på Gol stasjon. Han så en liten, sped kvinne med kåpe og veske og avis under armen. Olaug Karlsen kikket tilbake i øyekroken. Hun så en kar uten fortenner, men med stritt, rødt hår og kraftig hake.

På perrongen på Gol den augustdagen i 1942 hadde ingen av dem tenkt at den andre kunne være en beintøff motstandskjemper. Men Olaug hadde en pistol i vesken og 10 000 kroner sydd inn i kåpen. Samuel dro ennå litt på en ankel han hadde vrikket stygt nede i Oslo tidligere på sommeren. Han hadde hoppet ut av et vindu i annen etasje for å komme seg unna Gestapo.

På bussen oppover Hemsedal begynte de imidlertid å ane at de var ute i samme ærend. De var på vei til den hemmelige forlegningen til én av det okkuperte Norges mest ettersøkte menn, kommunistlederen Peder Furubotn.

Samuel Titlestad var sikkerhetssjef der, og det var et brudd på alle regler å ta med seg noen utenfra rett inn i hovedkvarteret. Han gjorde et unntak for Olaug Karlsen. Etter en lang vandring i forrykende uvær ankom de seterbygningene på Krosstølen sammen. Han fikk kjeft så det holdt.

Leikny Karlsen, Olaugs søster, ble reddet fra tyskerne i en enkel, briljant og farlig familieaksjon. [Bilde digitalt fargelagt basert på orginal i gråtoner. Foto: Privat]

Men kanskje hadde han allerede en følelse av at det ville være verdt det.

Helten i stua Senere i livet, da de fortalte om det første møtet, måtte de trekke på smilebåndet. – De ble i hvert fall et par etter kort tid, sier Torgrim Titlestad (75). Han var ikke gamle karen før han skjønte at foreldrene hans var krigshelter. I stua hjemme i Bergen lå årboka til Stavanger turistforening fra 1945.

Der var det en tegning han knapt kunne ta øynene fra. I dag henger den fortsatt på kontorveggen.

Den viser faren Samuel som bykser over en skigard med et gevær i nevene.

– For meg var det slik en ekte helt så ut. Jeg var en stolt smågutt, sier Torgrim Titlestad. Den unge Torgrim var nysgjerrig. Han visste tidlig at moren, Olaug, hadde blitt arrestert og sittet på Grini. I tenårene økte interessen for hva foreldrene hadde opplevd under krigen. Han fant nøklene til låste kasser på loftet. Der lå det brev, dokumenter og illegale aviser. Og ei flaske med noe gult.

– Det var en flaske far hadde hatt ansvaret for, den de laget blåsyretabletter av. De skulle svelges hvis de ble tatt av tyskerne. Døden var bedre enn å angi kamerater, sier Torgrim Titlestad.

Han var heller ikke gamle karen før han skjønte at foreldrene var en type krigshelter det ikke skulle snakkes om. Furubotn-­folkenes rolle i motstandskampen ble utelatt da den offisielle historien ble skrevet ned i tiden etter krigen.

– Folk fikk lese om Kjakan og Max Manus, men det sto ingenting om Peder Furubotn, som aldri forlot landet og som var den mest ettersøkte motstandslederen i Norge gjennom hele krigen, sier Torgrim Titlestad.

Men han hadde i hvert fall den gamle årboka til Turistforeningen, den med tegninga. Der sto det svart på hvitt om de dramatiske hendelsene som fant sted på Krosstølen bare noen uker etter at foreldrene kom dit sammen.

Reddet ti liv

På tiden som hadde gått siden møtet på Gol stasjon, hadde de lært mye om hverandre. Samuel, en bonde fra Fana som gjerne spilte klarinett på AUF-fester, var inne til militærtjeneste da tys­kerne kom. Han hadde fått for­tennene slått ut 9. april, og deltok i trefninger i Vaksdal under felt­toget 1940. Modig, absolutt, selv om han måtte innrømme at ten­nene røk under lekeslåsskamp med en soldatkamerat. Uansett var hans aprildager småtteri mot Olaug sine:

Hun reddet ti av sine sam­bygdinger fra å bli henrettet ved Randsfjorden. Episoden er dokumentert gjen­nom øyenvitneskildringer og, utrolig nok, fotografier. Etter hard fremferd gjennom bygdene i Søndre Land og en trefning ved Fallselva, kom et tysk kompani til Nordre Granum gård. Bonden, Sigvald Karlsen, kunne nok tysk til at han skjønte at kapteinen, Lehmann, hadde til hensikt å stille ti norske sivile fanger opp mot bryggerhusveggen og skyte dem som franktirører − stridende uten uniform − som hevn for falne tyskere under kampene.

Til alt hell var søsteren hans, Olaug, der for å hjelpe ham med gårdsstellet. Hun hadde studert tysk på universitetet. Hun hadde hatt en av fangene, fortsatt bare guttungen, som elev på bygdeskolen. Og hun var sint.

– Hun knyttet neven opp i try­net på tyskeren, fortalte en av fangene senere. Her skulle ikke skytes fanger. Spesielt ikke barn.

– Da får dere heller skyte meg, sa Olaug Karlsen.

Den forfjamsede kapteinen sendte fangene inn på brygger­ huset over natta. Dagen etter dro Lehmann videre uten å gjøre noe mer – trolig lettet over å komme seg langt vekk fra hissige bonde­ jenter som siterte fra Genève­ konvensjonen på tysk.

– Mor sa bare at det var instinktivt, at hun ikke kunne leve med at 14-åringen ble skutt. Jeg synes hun var ufattelig tøff. En tigermor, sier Torgrim Title­stad.

Den lille spionen Norge kapitulerte, men det gjorde hverken Samuel eller Olaug. På hver sin kant av landet, ennå uvi­tende om hverandre, kastet de seg inn i illegal virksomhet. Hele Olaugs familie var full av mot­ standsfolk (se undersak). Mot slutten av 1941 fikk Olaug vite at navnet hennes sto på arresta­sjonslister, og hun flyktet til Sve­rige. Der ble hun rekruttert av russerne og sendt tilbake med pistol i vesken og pengesedler sydd inn i kåpen.

– Mor skulle oppsøke Maria Quisling, be om ansettelse og dermed skaffe russerne en person på innsiden, sier Torgrim Title­stad. Men før Olaug kom så langt, hadde Gestapo rullet opp kon­taktnettverket, og hun måtte komme seg i sikkerhet. Det var da hun ble bedt om å ta toget til Gol.

Samuel Titlestads vei dit hadde også vært farlig. Han tok imot og skjulte Peder Furubotn og hans familie en periode etter den før­ ste store tyske razziaen mot ledelsen i det norske kommunist­partiet høsten 1940. Siden ble han ved Furubotns side gjennom hele krigen som livvakt, ansvarlig for vakthold og sikring overalt hvor hans nærmeste krets opp­ holdt seg. Med tyskerne i hælene flyttet de fra sted til sted i fjel­lene. Enkelte hadde murret og påpekt at Samuel egentlig ikke engang var kommunist. Ikke før han møtte Olaug.

Han er beste mann til jobben uansett, hadde Furubotn slått fast.

Utover høsten 1942 merket Olaug det samme. Samuel var best til mye. Det var noe trygt over ham. Det var kommet noe annet i blikket hennes når hun kikket på ham. Jo, det røde håret var det samme, strie. Haken like diger, fortennene like utslått. Men det var godt å være der han var. Øynene hans var fromme. Og når de gikk på Hemsedalsfjellet, kunne de helt plutselig begynne å plystre på samme låten.

Siste dagen i oktober ble paret brått revet ut av idyllen. Gestapo sto på setertunet. Bare kulene plystret.

Ilddåpen

Ryktene om en tysk storaksjon hadde nådd Krosstølen. De fleste hadde allerede reist videre til et nytt skjulested. Fire personer var igjen: Samuel og Olaug, Henry Tonheim og Ragnvald Eikil, som senere skrev beretningen i turist­ foreningens årbok.

30 tyskere nærmet seg forsik­ tig. En fange ble sendt bort til stølen for å be nordmennene overgi seg. Mannen kastet en snøball på vinduet der Samuel sto og tok helgevasken. Han ropte ut en advarsel, og stakk. Samuel dro på seg buksa. Overgivelse var det aldri snakk om. Var det ingen annen utvei, var det bare å for­ dele de siste kulene. Ei til Olaug, ei til ham selv.

Raskt var de ute av bakdøra, over tunet, inn bak løa. Derfra var det 100 meter i åpent lende bort til skogbrynet. I nysnø til knærne. De sprang. Tyskerne oppdaget dem halvveis.

– De gjøv over oss med alt de hadde. Det knitret, sprutet og hakket fra maskinpistolene, skrev Eikil. Han kastet seg ned og krøp.

Treflisene føk fra skigarden foran ham. Det var da han fikk se Sam­ uel Titlestad bykse over gjerdet. Eikil skulle aldri glemme det digre gliset, eller ropet på Fanamål:

– Dei kan'kje skjota! Dei treffer ikkje! Fylg meg!

Kulene strøk så nært at de hørte lyden da de passerte. Snøen raste fra greinene da de stupte inn i skogen. Eikil mistet arm­ båndsuret. Det viste halv fem. Flukten gikk bratt nedover, over elva, så bratt oppover igjen.

Olaug gikk gjennom ei råk, snart slo den tynne underkjolen kuler av is mot de bare lårene. I det fjerne kunne de høre skuddveks­ ling. En annen motstandsmann, Finn Eriksen fra Osvald-gruppen, var omringet. Han kjempet, for­ gjeves skulle det vise seg, for livet. Eieren av stølen ble også pågrepet, torturert og drept. I to døgn var det lille følget på flukt i fjellene før de støtte på en gruppe av sine egne. De tok seg til Valdres på ski. Eikil ble lyrisk:

– Da stjernene brast frem, la skinnet en fantastisk skjær over viddene og vår lille partisanhær under kommando av agronom Titlestad. Vi var glade og lykke­lige. Og stolte, fordi vi hadde løst vår oppgave i det første store sammenstøtet med Gestapo.

Hurtig kunne vi finne nytt forleg­ningssted og organisere slagene mot fienden til vårt land og folk var blitt fritt, skrev han.

Fanget på fjellet

Flere store sammenstøt med tys­kerne ventet. Den kommunistiske delen av hjemmefronten plaget okkupantene konstant med sprengninger og likvideringer. Dessuten produserte de illegale aviser og drev flyktningruter til Sverige. Våren 1944 var situasjo­nen på bristepunktet, også internt blant kommunistene.

Storsabotøren Asbjørn Sunde brøt med Furubotn, tok med seg vaktmannskaper, og etablerte en egen base for Osvald-gruppen.

Den sommeren banket Gestapo opplysninger ut av en tidligere vaktmann i Furubotngruppen, og iverksatte storaksjo­nen «Almenrausch» for å fange kommunistlederen, som da befant seg ved Vangsjøen i Øystre Slidre. Advart av en skuddveks­ling stakk mange av før de tyske og norske politisoldatene kom frem til hytta. Samuel Titlestad ledet an gjennom fiendens linjer, men under flukten kom Olaug vekk fra de andre.

To Milorg-menn ble drept i kamper i Tapptjerndalen under «Almenrausch»(omtalt i Vi Menn uke 36-2022), og tyskerne pågrep i alt 38 personer. En av dem var Asle Grepp, som senere ble hen­rettet. En annen var Olaug. Etter tre døgns flukt på fjellet hørte hun ordren «Hände hoch!», så rett inn i en bajonettspiss og for­ sto at det ikke ville nytte stort å sitere fra konvensjoner på tysk.

Hun ble transportert til Grini.

– Hele veien til Oslo så jeg syriner som blomstret. Jeg trodde det var livets siste hilsen til meg, skrev Olaug.

Olaug Karlsen satt fanget de siste 11 månedene av krigen. Hun lå på en seng av strie, våt tang og aviser. Hun åt grå suppe med ubestemmelig innhold. Hun ble sendt til torturkjelleren i Victoria terrasse for å myknes. Men hun holdt ut. I utsmuglede brev, skre­vet på dopapir, aner man den vik­tigste årsaken.

Hun hadde en som hun så gjerne ville se igjen.

– Venter du på meg, bare meg?

Jeg tror det, jeg vet det, skrev Olaug i desember 1944.

Krigen etter krigen

Samuel og Olaug giftet seg i juni 1945. Eldstesønnen, Torgrim, ble oppkalt etter ett av farens dekk­navn. Det kom tre søsken til.

Etter en opprivende maktkamp i NKP ble fløyen til Furubotn eks­kludert fra partiet i 1949. Samuel stemte snart Ap i stedet, som før krigen. Olaugs tro på kommunis­men raknet for godt etter invasjo­nen av Ungarn. Samuel reparerte musikkinstrumenter, Olaug for­ ble lærervikar og husmor. Begge levde et langt liv.

Ingen av dem snakket stort om krigen, men puslebrikkene lå der.

Fortellingen i årboka. Blåsyren på loftet. Moren som var mye senge­ liggende. For Torgrim Titlestad, historiker og forfatter, har det vært en livsoppgave å plassere bitene riktig.

– Kall det arven etter mor og far. Et selvpålagt mandat om å gi en mer sannferdig beretning om motstandsbevegelsen.

Furubotn-gruppens rolle ble jo utradert fra historiebøkene, sier Titlestad.

Statsminister Einar Gerhard­ sen satt i redaksjonskomiteen da trebindsverket «Norges krig» ble utgitt i 1947. I det som i forordet ble beskrevet som «en samlet oversikt over krigen i Norge», var ikke Peder Furubotn nevnt.

– De er helter uten medaljer. Det er uforståelig at det fortsatt ikke finnes et monument over disse menneskene, sier Torgrim Titlestad.

Det kunne vært litt av en sta­tue, kanskje som tegninga på kon­torveggen. Samuels byks over ski­garden, med flagrende skjorte og stritt, rødt hår. I kuleregnet med sin Olaug.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i utgaven Uke 7 2023 av Vi Menn, og er gjengitt med tillatelse.