NB: Denne artikkelen kan leses om introduksjon til Kari Anne Karlsens bokutdrag "Høyt Spill". Se særskilt artikkel på forsiden.

Det var tirsdag 13. april 1944, en vanlig hverdag i det nazi-okkuperte Norge. Denne hverdagen skulle likevel bli noe helt uvanlig i den norske okkupasjonshistorien. Tidlig om morgenen var det som om krigshelvetet fra 1940 brøt løs på nytt i Valdrestraktene. Tallrike militære lastebiler fylt med bevæpnede tyske soldater rullet frem over skrøpelige grusveier og utgjorde en rekke med 500 store lastebiler med tropper og våpen. Det sluddet og veiene var glatte. I luften kunne man se tre speidende tyske Storch-fly. De var spesiallaget for å gli lydløst over fjellandskapet for å oppdage flykninger på bakken. På forhånd var det avtalt med signalisering til de tyske styrkene dersom flygerne oppdaget mistenkelige personer. Slik at soldatene kunne fange dem eller gå i kamp med dem. Soldatene hadde med seg radiosamband til operasjonssenteret på Fagernes, ledet av en rekke SS-offiserer. Sjefen for selve operasjonen var den beryktede torturisten, generaloberst Fehlis. Han sorterte direkte under SS-sjefen, massemorderen Richard Heydrich i Berlin, og samarbeidet nær med den skrupelløse rikskommisæren for Norge, Joseph Terboven.

Minst 800 mann var nå utkommandert for å knuse Norges eneste frie og uavhengige og illegale motstandssenter på norsk jord. Bak seg hadde denne motstandsledelse mellom 6000 til 10 000 nordmenn som daglig med livet som innsats kjempet mot okkupanten i hemmelige grupper: med illegale aviser, våpensamling, fluktruter for tusenvis av nordmenn som stadig måtte rømme for tysk forfølgelse og dødsstraff. Flere hundre av dem var allerede torturert til døde eller henrettet på brutal måte. Norske frontkjempere som hadde lært å drepe jøde-bolsjeviker i Sovjet var også med, kampklare til å knuse Hitlers motstandere i Norge. De hadde krigserfaring som ville være nyttig i angrepet på egne landsmenn.

Bygdefolket var som lammet denne morgenen: hva var i ferd å skje i de ellers så fredelige omgivelsene, til tross for den 4 år gamle okkupasjonen? Hvorfor kom det så å si en ny besettelse under tyske bajonetter? Det store antallet militære kjøretøyer, fly og kampinnstilte soldater skremte. Hva var i ferd med å skje?

Så begynte maskinpistolene å snatre. Da var det ikke lenger tvil om at dødens alvor senket seg over Valdresbygdene.

Tyskerne hadde i flere måneder forberedt og planlagt denne klart største militære operasjonen mot det eneste norskbaserte hovedkvarteret for anti-tysk motstand i Sør-Norge. De visste hvem lederen var: Peder Furubotn, fra Bergenskanten. Det fremgikk av den tyske operasjonsordren. Med seg hadde Furubotn 20–30 medarbeidere som lå i ulike forlegninger i fjelltraktene. Herifra dirigerte han motstandsaktiviteter over hele Sør-Norge og hemmet den tyske krigsmaskinen i Norge.

Den tyske operasjonsledelsen trodde at Furubotn hadde til disposisjon «en terror og partisanledelse». Derfor fryktet tyskerne heftig militær motstand. De mente Furubotn var «godt beskyttet ved hjelp av sikringstjeneste». De antok at «partisanene» hans var i besittelse av maskingevær og håndvåpen. Tyskerne beregnet heftige militære konfrontasjoner fra en motstander som ikke ventet noen nåde.

Tyskerne hadde spesielle medarbeidere som siden august 1940 hadde hatt som hovedoppgave å pågripe Furubotn. Gang på gang hadde tyskerne hatt ham i hånden, trodde de, men så forsvant han på uforklarlig vis. Våren 1944 hadde han unnsluppet deres intense jakt mer enn 30 ganger.

Til tross for at dyktige angivere hadde angitt skjulestedene hans, hadde han gjennom eget sikkerhetssystem og flaks kommet fienden i forveien. Da Gestapo høsten 1943 hadde fått ganske pålitelige tips om hvor han var fra norske nazister, våget de ikke å følge deres lojale anvisninger. Med tysk grundighet ville de selv planlegge en storaksjon hvor han ikke kunne unnslippe. Nå slo de til med sin «Aksjon Almenrausch», eller «Aksjon Alperose».

Men enda en gang kom Furubotn seg gjennom Gestapos jernring, sammen med noen av sine nærmeste medarbeidere, ledet av Samuel Titlestad fra Fana, i nærheten av Bergen.

Les mer om hvordan Samuel Titlestad gjenoppbygget sikkerhetssystemet til Peder Furubotn's gruppe.