Innledning

I februar 1950 stadfestet et ekstraordinært landsmøte i NKP eksklusjonene av 171 medlemmer, derav flertallet i det sentralstyret og landsstyret som var blitt valgt på det ordinære landsmøtet ett år før, samt av partiets krigsleder og generalsekretær inntil han trakk seg i 1948 Peder Furubotn. Flere hundre andre meldte seg ut i protest. Dermed satte partiet sluttstrek for det de kalte «oppgjøret med det annet sentrum».

Sentrale spørsmål er:

Hva innebar «oppgjøret med det annet sentrum»?

Hvordan kan innhold og resultat forklares?

Hva var særtrekkene ved dette oppgjøret?

Med «oppgjøret» satte partiet samtidig sluttstrek for en intern maktkamp i ledelsen som hadde preget partiet helt siden frigjøringen. Den ene fløyen ble ledet av partiformann Emil Løvlien og hadde sin basis i stortingsgruppa til NKP. Partiet fikk nesten 12 prosent av stemmene i 1945 og 11 stortingsrepresentanter. Denne fløyen fikk også flertall i ledelsen på landsmøtet i 1946.

Ved stortingsvalget i 1949, rett før oppgjøret, fikk partiet bare i underkant av seks prosent av stemmene, men ingen stortingsrepresentanter. Det skyldtes valgordningen med overrepresentasjon for landsbygda, overrepresentasjon for det største partiet og at det den gangen ikke fantes utjevningsmandater. Med dagens ordning hadde partiet fått ni representanter. Dermed var følgelig stortingsgruppa borte – også som formell maktfaktor.

Den andre fløyen hadde sin basis i partikontoret og partiadministrasjonen. Den ble ledet av Furubotn – reelt også etter at han hadde trukket seg som generalsekretær -- og av partiets nestformann Roald Halvorsen, daglig leder av partikontoret. Betegnelsen «det annet sentrum» på dette mindretallet i ledelsen ble brukt av flertallet som mente de var illojale mot den sittende ledelsen. Men det var denne Furubotn-fløyen som vant flertall i ledelsen på landsmøtet i februar 1949. Dermed var rollene byttet -- det var det tidligere flertallet som heretter drev fraksjonsvirksomhet og selv ble «et annet sentrum».

La meg dermed introdusere meg selv: jeg er sønn av nevnte Roald Halvorsen. I tillegg skrev jeg hovedoppgave i historie om dette partioppgjøret -- med eksamen i 1970. I 1981 kom en forkortet og noe oppdatert versjon av hovedoppgaven ut som bok under tittelen «NKP i krise. Om ‘oppgjøret med det annet sentrum’ 1949-50». Den er tilgjengelig digitalt. Det var i hovedsak den nevnte interne maktkampen og forløpet av selve «oppgjøret» jeg skrev om.

Så langt snakker jeg tilsynelatende om en ordinær partisplittelse, selv om de som ble kastet ut ikke dannet noe nytt parti. Slike splittelser har det vært flere av både i arbeiderbevegelsen og i et parti som Venstre. Men dette «oppgjøret med det annet sentrum» hadde elementer og en setting som stiller det i en særstilling i norsk historie.

Bakteppe

Oppgjøret var preget av krigen og motstandskampen få år før, der angivere, rykter og mistenksomhet florerte. Den var preget av den kalde krigen som nå hadde satt inn -- med dens atmosfære av mistenksomhet og alarmisme. Og den var preget av Stalin-tidens paranoia og terror fra siste del av 1930-tallet, der en rekke ledende og tilsynelatende trofaste bolsjeviker plutselig ble «avslørt» som «trotskister» og dermed som fascistiske og imperialistiske agenter for klassefienden. Nå i 1948 kom Stalins brudd med Titos Jugoslavia, som etter hvert føyde «titoist»-betegnelsen til skjellsordlisten og dermed til listen over vestlige agenter og klassefiender. Det kom en ny bølge av utrenskninger i de østeuropeiske landene som Sovjetunionen kontrollerte. I Ungarn ble utenriksminister Laszlo Rajk i 1949 «avslørt» som titoistisk og dermed vestlig agent. Han ble henrettet i september – andre fikk lange fengselsstraffer. I november 1949 – etter at NKP-oppgjøret hadde startet – ble generalsekretæren i det bulgarske partiet Traicsho Kostov likeledes «avslørt» med tilsvarende anklager og ble også henrettet. Det var i denne atmosfæren av mistenksomhet og vilje til å tro det verste om tilsynelatende gode kommunister at det norske partioppgjøret ble gjennomført.

Også NKP stilte seg bak fordømmelsen av Tito – det gjaldt begge fløyer, også Furubotn, som under oppgjøret ble beskyldt for å være titoist. Tillat meg at jeg et øyeblikk går inn i rollen som tidsvitne: Under oppgjøret var det mange møter – også hjemme hos oss. Også Furubotn deltok. Jeg var litt redd ham – han kunne være så voldsom i stemmebruk. På et møte hisset han seg opp og brølte: «Jeg er faen ingen titoist!» og smelte neven i armlenet på lenestolen vår så flisene føyk. Armlenet måtte etterpå limes – det ble et synlig bevis på at jeg husket riktig. Som niåring tuslet jeg meg ut på kjøkkenet og spurte mutter’n: «Mamma – hva er en titoist?»

Hun svarte greit: Spør pappa!

Oppgjøret

Den som innledet «oppgjøret» var den nå ikke gjenvalgte stortingsrepresentanten Johan Strand Johansen, partiveteran og statsråd i Gerhardsens samlingsregjering i 1945. På et tillitsmannsmøte for Oslo og Akershus distrikt 20. oktober 1949 med flere hundre deltakere analyserte han valgnederlaget som et resultat av Furubotn-fløyens fraksjonsvirksomhet gjennom flere år og politiske avvik fra korrekt kommunistisk politikk. Han oppfordret til åpen kamp mot det landsmøtevalgte flertallet i ledelsen: «Til verket, kamerater». Han fikk støtte fra et klart flertall av deltakerne – det viste at stemningen nå hadde snudd i partiet. Det var nærliggende å gi den sittende ledelsen ansvaret for det knusende valgnederlaget.

Men Strand Johansen begrenset seg ikke til politisk kritikk. Han omtalte også sine motstandere i partiet som «Rajk-folk» og dermed reelt som partifiender og agenter.

På sentralstyremøte 25. oktober, fem dager etter Strand Johansens tale, kom Furubotn-fløyens flertall med et overraskende utspill: nestformann Roald Halvorsen la fram et forslag om at han og resten av flertallet midlertidig skulle stille sine plasser til disposisjon mot at Løvliens restledelse organiserte internasjonal gransking av beskyldningene mot flertallet som Rajk-folk – og ellers organiserte en omfattende partidiskusjon. Dette ble vedtatt.

Rest-sentralstyret rundt Løvlien supplerte seg med flere velprøvde medlemmer. I mellomtiden hadde imidlertid Strand Johansen, som ikke hadde vært med på vedtaket, fått med seg sabotørene «Osvald» og «Pelle» og andre og aksjonert mot partikontoret. Flere av de sentralstyremedlemmene som nå hadde trukket seg, hadde verv i partiadministrasjonen. Nå ble de bokstavelig talt kastet ut under trusler om voldsbruk.

Dagen etter brukte så det nye sentralstyret sin makt til å ekskludere Furubotn og deretter etter hvert kreve full underkastelse av de øvrige. Partidiskusjonen skulle ikke være mellom to fløyer, slik Halvorsens forslag og vedtaket forutsatte, men bare gå ut på å avsløre det landsmøtevalgte flertallet i ledelsen i partiet som et «trotskistisk, borgerlig-nasjonalistisk, titoistisk sentrum» som kunne sammenliknes med «forræderklikken rundt Tito». Samtidig holdt Strand Johansen en tale på et nytt tillitsmannsmøte der han beskyldte navngitte furubotnfolk for mordforsøk m.m. Få dager etter meldte Friheten at Strand Johansen var innlagt på sykehus etter et nerveanfall.

Det er rimelig å spørre: hvordan i all verden kunne Furubotns støttespillere være så naive, ja dumme, å trekke seg – selv midlertidig -- fra maktposisjoner de var lovlig valgt til? Det var en handling som savner sidestykke. Men den hadde en forklaring.

Furubotns analyse

Det var Furubotn selv som var hovedansvarlig for forslaget til Halvorsen. Med sitt langvarige opphold i Sovjet-Unionen på 1930-tallet kjente han stalinismen – og følte selv at han ikke hadde tillit i Moskva. Med beskyldningen om at de var «Rajkfolk» så han at dette gikk utenfor rammen av en intern partidiskusjon. Hadde Strand Johansen støttespillere i Moskva eller i andre partier? Delte de Strand Johansens vurdering? Det viktigste måtte nå være å fri seg fra denne mistanken. Derfor forslaget om internasjonal granskning. Men måtte de trekke seg fra sentralstyret? De fleste av dem var i utgangspunktet helt uenige og uvillige til det. Men Furubotn påpekte at nettopp det å trekke seg i seg selv ville svekke beskyldningen mot dem om å være imperialistiske agenter, for slike agenter ville selvsagt ikke frivillig gi opp sine maktposisjoner. Og tanken var at de skulle tre inn igjen når beskyldningen var gransket og tilbakevist.

I stedet saboterte Løvlien-fløyen de øvrige delene av vedtaket og krevde full underkastelse fra de fratrådtes side uten nærmere diskusjon. Da disse protesterte og krevde å få tre inn igjen i sentralstyret, ble de i stedet ekskludert. Og etter innledende nøling stilte etter hvert størstedelen av partiet seg bak det som nå var den nye partiledelsen og som hadde tilnærmet informasjonsmonopol ved å kontrollere begge partiavisene og ungdomsforbundets avis. Det ekstraordinære landsmøtet i februar 1950 kunne derfor treffe enstemmige vedtak om eksklusjoner og fordømmelse av Furubotn-fløyen.

Løvlien-fløyens motiver

Vi må spørre: så Løvlien-fløyen virkelig på sine motstandere i partiet som agenter? Trolig noen, men neppe alle. Men beskyldningen var nyttig! Den kunne brukes til å kneble Furubotns støttespillere og sikre tilslutning fra grunnplanet selv og aksept av brudd på partiets lover, selv om hovedvekten av angrepene etter hvert gjaldt politiske avvik og fraksjonisme, jfr. «det annet sentrum». Men agent - beskyldningen overskygget disse. Som det het i en artikkel i Friheten av NKUs daværende leder Reidar Larsen: «Dette er ikke et oppgjør mellom kommunister, men vår kommunistiske bevegelses oppgjør med klassefienden som har trengt innenfor våre rekker». (Min bok, s. 95).

Partilagene tok signalet. I resolusjoner derfra identifiseres Furubotn-fløyen med «klassefienden», det henvises til «agenter og spioner innenfor vårt parti» og hevdes at bak Furubotn-fløyen sto «krefter som … etter oppdrag fra utenlandske makter bevisst arbeider for å svekke og undergrave partiet» (Min bok, s. 137). Dette for å gi noen smakebiter.

Beskyldningene ble brukt også overfor broderpartier. Løvlien «orienterte» en finsk partifelle om at Furubotn trolig hadde vært gestapo-agent under krigen. Den finske gjestens rapport om dette ble oversatt til russisk og sendt til det sovjetiske partiet! En annen sentral politiker fra Løvlienfløyen, Kittil Berg, hevdet så seint som i 1978 – tretti år etterpå – at Furubotn arbeidet for å ødelegge NKP etter oppdrag utenfra. (Min bok, s. 246).

Provokatørteorien

Furubotn selv og hans støttespillere spurte seg: hvordan kunne motstanderne i partiledelsen og andre tro på disse agentbeskyldningene? Svaret var at noen i partiet hadde forgiftet partiet med slike insinuasjoner og rykter. Furubotn og hans støttespillere var heller ikke immune for stalinismens paranoia og tro på agenter. De lanserte den såkalte «provokatørteorien» som sin forklaring. Den ble spredt med den formelle tittelen «’Kretsen’ og provokatørteorien. Bakgrunnen for krisen i Norges Kommunistiske Parti». Den var skrevet av folkelivseksperten Svale Solheim, sentral i partiets motstandsarbeid under krigen. Det var den mest systematiske konspirasjonsteorien som så dagens lys under oppgjøret.

Den tok utgangspunkt i den sivile hjemmefrontledelsens -- «Kretsen»s-- motstand mot NKPs og Sundes «aktive motstand», dvs. sabotasjen og forsøkene dens på å hindre oppslutning om NKPs linje. Sentralt sto det såkalte «pressekrakket» tidlig i 1944 som førte til at flere illegale aviser ble stoppet av Gestapo og norsk Stapo, men ikke NKPs aviser. Ett illegalt masseskriv beskyldte kommunistene for angiveri – «Kommunistenes judashandling». Det ble jo stort sett gjennomskuet som et nazistisk produkt for å så ytterligere splid på hjemmefronten. Men ikke alle var sikre. Kunne det være noe i det likevel? Både i LOs ledelse i Stockholm og hos folk innen eller med tilknytning til «Kretsen» fant påstanden en viss grobunn. Furubotn refererte flere ganger under krigen til en slik svertekampanje mot partiet.

Rykter spredte seg ifølge Svale Solheims skrift også til – og med -- Furubotns motstandere blant kommunistene – med påstander om at Furubotn selv hadde vært gestapoagent helt fra partiforbudet i august 1940. Blant dem som ifølge brosjyren spredte slike rykter var Torolv Solheim, som hadde kritisert Furubotn sterkt, likeledes partiveteranen Christian Hilt og sabotøren Asbjørn Sunde. Sunde skulle også ha fått i oppdrag å skyte Furubotn.. Slik utviklet det seg «et partifiendtlig sentrum.»

Etter krigen fortsatte hviske- og svertekampanjen mot Furubotn innad i NKP -- nå med andre aktører i tillegg, som f.eks. partiveteranen Just Lippe. Disse provokatørene klarte å påvirke Strand Johansen, Løvlien og andre til å tro på påstandene og dermed gjennomføre aksjonen mot Furubotn og hans fløy etter valget. Dette ble Furubotn-fløyens hovedforklaring og viktigste propagandavåpen – neppe noen stor suksess utenfor de innviddes rekker. Svar på de politiske anklagene ble også utarbeidet, men ikke prioritert.

Slik svirret gjensidige agentbeskyldninger gjennom luften foran øynene på en forbløffet offentlighet.

Sto russerne bak?

Alt i samtiden ble det reist spørsmål om det sovjetiske partiet eller andre broderpartier sto bak. Det har også vært hevdet i ettertid.

Jeg redegjorde i min bok for de indre spenningene i NKP som også gjaldt politiske meningsforskjeller som lett lot seg dokumentere Jeg mente at disse spenningene var så sterke at de kunne forklare oppgjøret i frustrasjonen etter valgnederlaget. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg ikke hadde kildegrunnlag for å uttale meg om eventuell sovjetisk innblanding.

Jeg viste også at Furubotn fra å ha vært den som gikk lengst til høyre i samarbeidets tid etter frigjøringen, var raskt ute med å ta de politiske signalene fra høsten 1947 med dannelsen av Kominform og stadig skarpere angrep på vestmaktene. Han angrep Løvlien og stortingsgruppa for å henge igjen i samarbeidsånden og nøytralitetstenkningen.

Etter at de sovjetiske arkivene ble åpnet og gjennomgått – særlig takket være Torgrim Titlestads utrettelige graving og mange publiseringer – bekreftet de at russerne var bekymret over det de kalte «de usunne motsetningene» i NKPs ledelse. Seinest i november 1948 – under ett år før «oppgjøret» -- vurderte de å kalle både Furubotn og Løvlien til Moskva for å mekle, men så skjedde ikke.

Disse interne sovjetiske partikildene viste også at de på dette tidspunktet ga Furubotn ros for hans kritikk av Løvlien og stortingsgruppa i spørsmål som Marshall-planen, holdningen til Sovjetunionen og til Arbeiderpartiet. Det var ingen påstand der om «titoisme». Derimot kritiserte den sovjetiske partiledelsen Furubotn fordi han hadde trukket seg fra vervet som generalsekretær og neglisjerte den utadvendte kampen.

Torgrim Titlestad har vist at det sovjetiske synet på Furubotn i endret seg i utover i 1949 eller kanskje alt ved årsskiftet. På landsmøtet i februar 1949 tok alle de utenlandske gjestene parti for Løvlien-fløyen. Landsmøteflertallet svarte med å desavuere dem og velge inn et flertall av Furubotn-fløyens kandidater. Slik ble de stående underlig isolerte til tross for sine sterke bekjennelser til Sovjetunionen og den kommunistiske bevegelsen. Den sovjetiske militære etterretning var til stede på landsmøtet og krysset av alle som støttet Furubotn-fløyen med en rødblyant!

Titlestad har hele tiden vært urokkelig sikker på at russerne sto bak. Jeg har kommet til at han trolig har hatt rett på dette punktet hele tiden, selv om jeg kan ha andre oppfatninger om motiver og dateringer. Og jeg vil gjerne se den endelige, kildebelagte bekreftelsen. Og så er det fortsatt et åpent spørsmål om hvilken rolle det sovjetiske partiet eller andre sovjetiske instanser spilte. Tok de initiativet? Regisserte de aksjonen? Eller ga de bare grønt lys?

Når kildene som kan si noe om dette blir tilgjengelige, får vi svarene. Jeg er dessverre redd for at jeg ikke får oppleve det. Det er jo ergerlig for meg, men strengt tatt ingen tragedie. Vi får nøye oss med avslutningsvis å fastslå at aksjonistene fikk full støtte fra broderpartiene – inkludert det sovjetiske, og fra Kominform. NKP fikk også økonomisk støtte fra en sovjetisk kilde til dette landsmøtet. Slik avsluttet landsmøtet formelt den langvarige striden -- med Løvlien-fløyen som seierherrer.

Dermed er også min redegjøring for dette svært spesielle innslaget i norsk partihistorie ferdig – innen den tidsrammen jeg har fått.

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN

Innlegg på seminaret MOTSTANDSKAMP – MOSKVA - KOMMUNISME OG ANTI – FASCISME 2. november 2023 i Litteraturhuset i Oslo – arrangert av Norges Hjemmefrontmuseum og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.