En imaginær innledning

Hvis vi skal forstå utviklingen av Peder Furubotn og hans forhold til NKP må vi forholde oss til den nye kildesituasjonen som oppsto på 1990-tallet da russerne i noen få år åpnet for innsyn i NKP gjennom Josef Stalins ledelse av verdenskommunismen inntil 1953. Jeg var en av de få i Moskva som også skaffet meg anledning til å kopiere direkte fra tidligere strengt hemmelige sovjetiske arkiver på min egen medbragte Minolta kopimaskin, dokumenter som ofte hadde ligget på Stalins kontorpult. Denne kjensgjerningen fremgår av anvisninger på listen over dokumentmottakere. En stor del av dokumentene foreligger nå for det meste i oversettelse fra russisk til engelsk. På bakgrunn av analyse av dokumentene og det faktum at Stalin helt tydelig var involvert i alle europeiske kommunistpartier, medregnet det norske, kan vi se for oss følgende imaginære bilde:

En dag våren 1946 sitter han på sin datsja i Kunstsevo – vel en times kjøring fra Moskva sentrum. Han forbereder seg på å renske opp i «renheten» i kommunistpartiene i Europa som var fylt med store mengder av nye medlemmer som ikke hadde skolering fra hans innbanking av kommunismens prinsipper før krigen: total lojalitet overfor Sovjetunionens/Stalins befalinger. Systematisk går Stalin gjennom detaljerte oversikter fra hvert parti og deres organisasjon som han har fått samlet inn, samt en rekke CV-er fra de ledende i hvert parti. Stalin søker etter svakhetspunkter som han må bekjempe for å beholde sin stålkontroll av verdenskommunismen.

Fremfor ham ligger utførlige russiskspråklige rapporter om hele strukturen og sammensetningen av NKP i ulike fløyer. Spesielt er han opptatt av lederen, Peder Furubotn som han har kjent til siden hans Moskva-besøk i verdenskommunismens ledelse i Komintern siden 1920-tallet, men særlig fra hans 8-årige opphold i Moskva på 1930-tallet hvor hans «ulydighet» stadig var gjenstand for oppmerksomhet i ledelsen. Han hadde også informasjoner om «ulydighet» under krigen 1940–1945 som han tross alle odds hadde overlevd, også til Stalins forbauselse. Nå sto Furubotn som en uhyre populær og mektig leder for NKP etter krigen. Stalin skjønte at han ville bli et problem for de utrenskninger Stalin planla for å få makten tilbake over kommunistpartiene. Han besluttet seg for å kvitte seg med Furubotn som NKP-leder for å fravriste ham den sterke innflytelsen han hadde over norske kommunister og fordi Furubotn primært fremmet lojalitet til Norge. Men Stalin fryktet også, viser rapporter, at Furubotns nasjonale politikk kunne smitte over på andre kommunistpartier i Europa. Dermed var Furubotn også en fare for Stalins eneveldige makt.

La oss forlate dette forsøket på en rekonstruksjon av Stalins forhold til norsk kommunisme i 1946, som om vi skulle sett den gjennom et filmkamera. Den er ikke faktisk, men bygd opp på de reelle dokumentene som jeg hentet hjem fra Moskva 1992–1994. Dere vil få referanser etter hvert.

En faktabasert innledning

I denne fremstillingen skal du få bli kjent med en av Norges mest fargerike og karismatiske politiske ledere på 1900-tallet. Det forunderlige er at han i dag omtrent er en glemt person, og er slettet fra norske skolebøker og kollektivtradisjonen spesielt om motstandskampen i Norge 1940–1945.

Han kjempet i fem år en kamp på liv og død i Norge for ikke å bli drept av Gestapo, og ble et forbilde på hvordan man kunne overleve illegal motstandskamp innenfor fedrelandets egne grenser – mot den overmektige tyske okkupasjonen og dens norske hjelpere i NS. Samtidig under krigen i Norge 1940–1945, sto han i en hemmelig og farlig strid for å gjøre slutt på Stalins mangeårige herredømme over norsk kommunisme siden begynnelsen av 1930-tallet.

Tidligere ble disse motsetningene med Moskva fremstilt som en uklar strid mellom Furubotn og det russiske kommunistpartiet og motstanderne hans i NKP. I dag er forskningen kommet langt lenger. Mer og mer ser vi at Det sovjetiske kommunistpartiet – det russiske – ikke var et vanlig parti, men fra 1929 mer og mer et totalitært parti under Josef Stalins personlige kontroll. Det er siden 1990-tallet i faglige avhandlinger bevist at han gjennom hemmelige etterretningsorganisasjoner styrte med hensynsløse og nesten usynlige metoder. Han vek ikke tilbake for brutale likvideringer utenfor Russland: mest kjent er drapet på Leon Troski i Mexico i 1940. Den desidert mest overveldende avhandlingen om Stalins hemmelige apparater innen og utenfor sovjetstaten er beskrevet av den danske historikeren Niels Erik Rosenfeldt i doktorgraden fra 2009: The «Special» World.

Denne og annen dokumentasjon – og forskningserkjennelsen derav – ligger bak artikkelens hyppige bruk av Stalins navn internt i NKP-kampen. For ham var kommunistpartiene hans personlige organisatoriske verktøy for å ha innflytelse i internasjonal politikk. Om kommunistpartiet var lite eller stort spilte liten rolle: hovedpoenget for ham var å ha et minimum av «hjemlige» kommunistledere som fulgte hans til tider absurde ordrer, som under Moskvaprosessene på 1930-tallet og under pakten mellom Hitler og Stalin 1949–1941.

Vi har mange uomtvistelige bevis på at han fulgte nøye med i hva de ulike kommunistlederne i Vesten til hver tid foretok seg, spesielt basert på russiske dokumenter som under press ble gjort tilgjengelige i en kort periode på 1990-tallet. Det viktigste virkemidlet hans var bruk av systematiske løgner og plantede ryktekampanjer for å felle sine motstandere, noe som i dag er gjennomdokumentert.

Den norske hovedpersonen i vår kontekst

Peder Furubotn, f. 28.8.1890, d. 19.11.1975. Han var født inn i en vestlandsslekt fra Sunn- og Nordhordland, og oppvokst på Vaksdal ved Bergensbanen. Noe de fleste overser at han faktisk skulle bli en av Norges fremste spesialister på internasjonal politikk i sin tid. Slike spesialister hadde Norge få av her kan høyremannen Carl Joachim Hambro og arbeiderpartimannen Halvdan Koht nevnes.

Furubotn ble utlært som møbelsnekker i Bergen. På grunn av sine uvanlige håndverksevner ble han tidlig valgt inn i byens komité for godkjenning av nye møbelsnekkere. Han kom med i den radikale delen av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet, og ble en av lederne for den revolusjonære fløyen i Arbeiderpartiet som valgte medlemskap i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i Moskva i 1919. På DNAs landsmøte i 1923 debuterte han på riksplanet med en tale som knapt noe landsmøte hadde opplevd maken til. Landsmøtedelegatene satt som trollbundne. Applausen var øredrøvende. Ledende sovjetiske utsendinger, som Nikolaj Bukharin, ble dypt fascinerte over denne taleføre bergenseren. Som en Kristiania-avis skrev (P. Sogstad, 1951, s 324):

Der kan man se, sa man på galleriet, vi nordmenn må alltid søke til utlandet etter de klare hoder – enten til Moskva eller Bergen!

Da Arbeiderpartiet ble splittet i 1923, ble Furubotn med knapt flertall beseiret av Einar Gerhardsen som ny partisekretær. Følgelig fratrådte han Arbeiderpartiet og ble generalsekretær i det nydannede Norges kommunistiske parti i november 1923. Fra 1925 til 1929 var han formann i NKP. NKP var i stadig tilbakegang, og i 1930 ble han budsendt til et lengre opphold i Moskva.

Tidlig internasjonal toppleder

Han hadde vært medlem av presidiet i Komintern, dvs. den globale kommunistiske toppledelsen, fra 1927 til 1928. Dette var i den tid den utvalgte kommunistiske verdensregjeringen som skulle komme etter den proklamerte verdensrevolusjonen. Furubotn satt i møte med Josef Stalin første gang i 1924, men ble så nedgradert til medlem for eksekutivkomiteen (EKKI). Så fikk han i 1931 en liten organisatorisk nedtur som kandidatmedlem av presidiet fra 1931 til 1935. Deretter måtte han forlate Komintern-ledelsen etter 8 år.

Fanget i Moskva i 8 år

I Moskva kom han allerede fra 1931 internt i konflikt med Stalin-linjen og fikk sparken fra sin stilling ved Lenin-skolen grunnet politiske «avvikelser». Der var han lærer i det som kaltes det nasjonale spørsmål. Et omfattende stenografert referat på tysk i arkivet i Moskva viser at han høsten 1931 ble utsatt for streng kritikk fra Stalin-ledelsens side. Ledelsen «dømte» ham til å arbeide på en møbelfabrikk i 1 år. Dette var en vanlig stalinistisk metode for å straffe «ulydige» kommunistledere på dette tidspunktet. Sammen med familien sin, hustru, sønn og to døtre, fikk han det stadig vanskeligere med å overleve i Moskva, også økonomisk. I 1934 søkte han om hjemreise, men Komintern (med aktiv støtte fra NKP-ledelsen i Norge) avslo det. Fra da av begynte Stalins masseterror med henrettelser og konsentrasjonsleire i stort format.

Furubotn ble også rammet. I 1937 under en større undersøkelse av NKP i Moskva, blandet han seg inn i diskusjonen og ble strengt irettesatt fra kominternlederne for å ha kommet med kritikk mot ledelsen i en diskusjon hvor han ikke ble tillatt å være med. Han ble skriftlig truet med at hans «stille sabotasje» og disiplinsbrudd ville bli behandlet som en egen sak av de fremste Komintern-lederne etter møtet, et dokument som jeg fikk tak i under et forskningsopphold i Moskva i 1992.

Høsten 1937 ble Furubotns sønn, Gilbert, utsatt for Komintern-anklager som truet hans liv. Han ble reddet i siste liten, men angrepene på ham kunne oppfattes som et forsøk på å «legge økende press på den omstridte faren Peder Furubotn», som Morten Jentoft skrev i sin bok i 2012. I et hemmelig Komintern-møte ble Furubotn så anklaget for å være spion for Storbritannia, noe han avviste på det sterkeste. Den mest sensasjonelle opplysningen fra denne livstruede situasjonen i Moskva 1937–38 var en stort oppslått artikkel i norsk presse: Over tre spalter på fremsiden av Tidens Tegn i Oslo i mars 1938 ble det påstått at Furubotn skulle henrettes i kjølvannet på Moskva-prosessene. Denne uidentifiserte «lekkasjen» reddet trolig Furubotns liv.

Det er uoppklart hvorfor han unngikk arrestasjon, fysisk tortur og henrettelse. Stalin slapp ham under tvil tilbake til Norge høsten 1938 –etter 8 år i Moskva. Hans sønn, Gilbert, og familien hans måtte bli tilbake, som gisler (Gilbert fikk reise hjem i 1946, men Stalin beholdt hans hustru og to barn i sine hender.).

Til Norge og inn i krigen i 1940

Under den tyske okkupasjonen av Norge, var han den første sivile nordmann som åpent oppfordret til motstand mot den tyske okkupasjonen (Vestlandskonferansen, juli 1940) – med et offentlig opprop som kan vekke nordmenns stolthet i generasjoner:

Ein tanke har bunde oss saman, ein vilje har me alle hatt: landet vårt må atter verta fritt, utan fridom er livet ikkje verd å leva. Til strid mot dei myrkemaktene som vil knusa det nasjonale sjølvstendet vårt, som vil binda folket i slavekår, og ryddja ut dei rettar somme gjennom tunge stridar hadde nådd fram til!

Straks etter at tyskerne oppdaget denne åpenbare oppfordringen til frihetskamp, der det også sto at man måtte være forberedt på å ofre livet i kampen, slo de til med razzia og arrestasjoner. Med svære nåler ransaket de uten hell NKP-kontorene for å finne skjulte våpen.

Furubotn selv ble arrestert 16. august 1940, men forhandlet seg til å sitte i husarrest. Med det samme han slapp ut av Gestapo-huset i Bergen etter en drøy times forhør, flyktet han og gikk under jorden. NKP-ledelsen i Oslo befalte at han skulle gå tilbake i sin legale tilværelse, da hans illegale kamp mot tyskerne i Norge truet troverdigheten i pakten mellom Hitler og Stalin, som NKP-ledelsen understøttet. Ifølge et Moskva-dokument fra desember 1947 var det en konsul ved Sovjet-legasjonen i Oslo, V. Karjakin, som instruerte NKP-lederne om denne linjen.

Furubotn ble etter hvert en førende motstandskraft og satte daglig livet inn for å bygge en allianse av tverrpolitiske krefter, i første omgang på Vestlandet der han hadde et vidgreint hemmelig nettverk, slik SS-Sturmbannführer Josef Groth ved Gestapokontoret i Bergen sa det (Syn og Segn, 550, 1978)): «Furubotn er vår fiende nummer én her på Vestlandet.» Som en beryktet Gestapist sa under forhøret av en nordmann (SS-Sturmbannführer Oskar Seifert) Neumann, SoS s.550 1978):

Kommer vi over et hemmelig møte – Furubotn har kalt det sammen. Kommer vi over et sirkulære med oppfordring til ulydighet overfor de tyske myndigheter – Furubotn er forfatteren. Alt hva vi kommer over av slike ting, kan alt sammen tilbakeføres til Furubotn. Overalt hvor vi kommer over motstand, kan alt tilbakeføres til Furubotn.

Furubotns motstandsinnsats 1940–1941 var nok en smule overvurdert av de tyske gestapistene som forfulgte ham, men at han sto i fremste rekke til å fremme kampånden i Norge i 1940. Det gjorde han lenge før politikerne i Oslo beveget seg bort fra samarbeidslinjen med tyskerne. Furubotns motstandskamp fra 1940 motbeviser tydelig en etter hvert populær historikeroppfatning spesielt i Oslo-området. I den heter det, som proklamert i Tor Bomann-Larsens biografi over kong Haakon 7, Svaret (Oslo 2013): Hele det politiske Fastlands-Norge innledet samarbeid med Nazi-Tyskland i 1940 (se også intervju i Stavanger Aftenblad, 24.10.2013, 25.10.2013) Furubotns pionerrolle i den norske motstandskampen fra 1940 er et faktum som nå alt for lenge har blitt fortiet av norske myndigheter og historikere. Hans respektable innstilling og innsats fra 1940 reflekteres i en uttalelse fra daværende kronprins Olav, senere konge, fra juli 1945 (BT, 30.7.45):

I Bergen sto motstandsbevegelsens vugge. […] Her i Bergen knyttet motstandsbevegelsen sine første sterke bånd. Det var fienden tidlig oppmerksom på.

Når skal «rikshistorikerne» med base i Oslo kvitte seg med sin sentralistiske metode i å bedømme resten av landet som av samme karakter som Oslo-ånden? Er det mangel må innsyn eller mangel på mot, dvs. av redsel for å bli kontroversielle?

Fra Vestlandet til riksplanet i 1941

Det var ikke slik at alle medlemmer i NKP fulgte partiledelsens protyske holdning som de hadde blitt pålagt fra Moskva. Tross all motstand fra sin egen partiledelse, støttet viktige personer i opposisjonen i NKP i Oslo-området Furubotn og fikk ham valgt som ny rikspolitisk NKP-leder 31.12.1941. Noen av hans motstandere i partiet regnet da med (og håpet) at tyskerne raskt ville pågripe ham og rydde ham av veien, slik at NKP ved hjelp av tyskerne ville få kvittet seg med «problemet» Furubotn (Waldemar Andersen):

Hvem faen hadde trodd han skulle overleve okkupasjonen?!!

Moskva var imot hans nye ledende stilling og beordret ham tidlig i 1942 til å dra til Sverige «i sikkerhet». Furubotn motsatte seg enda en gang Stalins vilje, og kjempet uten å forlate Norge under mottoet «Her skal vi leve, her skal vi dø.» Følgen av hans selvstendige linje var at den gamle pengestrømmen fra Moskva til NKP ble stoppet.

Motsetningene med Komintern/Stalin, parallelt med den intense jakten Gestapo utsatte ham for, førte til en dramatisk konflikt med Stalins sabotørleder i Norge, Asbjørn Sunde («Osvald»). Sunde arbeidet under NKVDs ledelse, dvs. under Stalins hemmelige politi. Sunde nektet I 1943/44 å bøye seg for Furubotns krav om å bryte med den russiske overkommandoen og gå inn under hans norske motstandsledelse. Sundes lojalitet overfor Stalin var ubrytelig. Furubotns motsetninger til russerne fortsatte, mens kampen mot tyskerne sto i fokus.

Et illegalt motstandssentrum i Norges fjell

Fra sitt illegale, skjulte hovedkvarter ledet Furubotn i Norge en betydelig motstandsorganisasjon med anslagsvis 6000 illegale medarbeidere inntil 8. mai 1945. Furubotn ville ikke ha radiokontakt med Moskva, noe de fleste andre kommunistledere i Europa hadde. Dermed slapp han unna direkte russisk kontroll. Men Moskva-intrigene ble plantet i hans hovedkvarter av Torolv Solheim høsten 1943. (Solheim var en av de tre som dannet Sosialistisk Folkeparti i 1961, og var formann 1969–1971). Han var en del av et familienettverk som var knyttet til Moskva, og Solheim holdt et hemmelig foredrag i sentralforlegningen om Furubotn som en norsk Genrik Jagoda, dømt til døden og henrettet i Moskva samtidig med Nikolai Bukharin i 1937. Bukharin hadde lenge vært en av de fremste noe liberale sovjetlederne etter revolusjonen i 1917, og rettsaken mot ham i 1938 og henrettelsen vakte stor internasjonal oppsikt. Vi vet i dag at den var basert på løgnaktige «beviser» som Stalin personlig fikk presset frem gjennom NKVDs brutale tortur.

Torolv Solheim antydet også at NKPs ledelse var infiltrert av Gestapo, en antydning som pekte mot Furubotn som han ville ha avsatt. Solheims anklager skapte stor uro i Furubotn-forlegningen, og medvirket sterkt til at vaktmannskapene for sentralforlegningen brøt med Furubotn og dro til Asbjørn Sunde. Dette bruddet på den militære sikringen av forlegningen opplevde furubotnfolkene som en åpenbar desertering. Våren 1944 var Furubotn uten beskyttelse i tilfelle av tysk angrep. Det hadde en tid vært en viss uro i forlegningen, spesielt da Furubotn hadde slått i bordet og sagt: «Jeg gir meg faen i Stalin og Moskva!» Furubotn hadde høsten 1942 følt seg så presset fra Moskva at han hadde drøftet tanken om å danne et nytt kommunistparti.

Men innimellom opplevde Furubotn lyspunkter som når han én sjelden gang våren 1944 arrangerte et hemmelig seminar om sin krigspolitikk med ca. 25 håndplukkede illegale medarbeidere fra ulike deler av det okkuperte Norge. Hver og en av dem ankom på strengt hemmelig, konspirativt vis til hans forlegning til åpenhjertige drøftinger. Som representant fra Nord-Norge møtte Hans Møllersen. Han fortalte om en lang og farlig tur via Sverige til Valdres. Det var hans lyseste minne fra motstandskampen: beskyttet av væpnede vakter ved dørene og i skogen kunne deltagerne uten redsel for angiveri fritt drøfte sine meninger om motstandskampens videre vei. Furubotn talte og gnistret av kampånd. Møllersen sa med innlevelse i røsten at han opplevde denne sammenkomsten som om han oppholdt på det eneste frigjorte området på norsk jord. Det hadde skapt en overveldende og stimulerende følelse for ham, en opplevelse han aldri kom til å glemme.

Furubotn levde selv til daglig et farlig liv, sammen med sin hustru Gina og yngstedatteren, Magda, da 24 år. Han og hans stab var nær ved å bli utslettet ved flere anledninger (med «Aksjon Almenrausch» som den største i juni 1944). Da hadde han også med seg en nyfødt datterdatter, Vigdis, å ha ansvar for.

Over 800 tyske soldater og offiserer omringet Valdres for å fange Furubotn, men mislyktes – til tross for flere drepte og arresterte av Furubotns stab. Fra Valdres organiserte Furubotn likevel krigens største sabotasjeaksjon i Norge høsten 1944 (Oslo havn), en aksjon som bla. historikeren Lars Borgersrud feilaktig har gitt æren til Ragnar Sollie, understøttet av yngre norske historikere. Ja, Sollie og hans hjelpere var den utøvende hånd, men Furubotn planla hele saken sammen med nære medarbeidere, og ga ordre om at Sollie kunne gjennomføre aksjonen. Denne svære aksjonen sjokkerte den norske nazi-ledelsen og ga gjenlyd i Hitlers Berlin.

Furubotns organisasjon spesialiserte seg bl.a. på trykte illegale aviser i store opplag (tidvis ca. 50 000 i opplag) som motvekt til tyskernes sensur av nyheter til det norske folk. Denne aktiviteten som medførte dødsstraff fra tysk side bidro sterkt til å holde frigjøringshåpet levende hos nordmenn. En enkelt illegal avis sirkulerte under trussel om straff, til tallrike lesere.

Det at Furubotn måtte skaffe seg ca. 50 forskjellige dekningsplasser for seg og sitt hovedkvarter på 5 år antyder de svære vanskelighetene han måtte overvinne for å gjennomføre sin unike motstandskamp i Norge, ja, i dag kan vi knapt forestille oss de praktiske og psykiske utfordringer Furubotn sto overfor. Aldri før hadde en nordmann måtte leve i fem år på flukt fra en så overlegen motstander som tyskerne og Gestapo utgjorde. Han undertegnet med sitt fulle navn i den illegale pressen. For mange ble han den gangen et symbol på motstandskampen.

Frigjøring og fortsatt kamp for uavhengighet av Moskva

Den 8. mai 1945 var krigen over i Norge. Furubotns dramatiske illegale tilværelse gjennom fem år var over: de tyske naziagentene var nedkjempet og faren for deres våpen var over. Men nye farer truet, denne gangen først og fremst fra øst – fra verdenskommunismens hovedstad og dens agenter i Norge. Dens agenter besto i første rekke av tidligere NKVD- og GRU-agenter, samt minst 30 av de bortimot 120 norske kvinner og menn som var blitt hjernevasket til ubetinget sovjetlojalitet på spesialskoler i Moskva i mellomkrigstiden. I årevis ble det banket inn i hodene deres: En kommunist har to fedreland. Først kommer lojalitet til Sovjetunionen og dernest hans eget fedreland. Kriteriet på en ekte kommunist var og forble alltid: hans forhold til Sovjetunionen. Josef Stalin kunne dermed spille på et nettverk av vel 50 overvelvillige medhjelpere i og omkring NKP etter 1945.

Først sto de første stortingsvalg siden 1936 for døren. I september 1945 gikk NKP fra å være et ubetydelig småparti før krigen til å vinne et overraskende gjennombrudd på hele 11%, selv om partiet ikke stilte lister over hele landet. Tusenvis av nye medlemmer strømmet til partiet og partiets hovedorgan, Friheten, som en stund hadde mer enn 100 000 i daglig opplag. Da det første ordinære landsmøtet etter krigen fant sted, hadde partiet 34 000 medlemmer over hele landet og 15 000 i NKU, en av Norges største og mest slagkraftige ungdomsorganisasjoner. NKU hadde også et massespredt ungdomsmagasin i fin formgivning etter den tids målestokk.

Ytre sett kunne det se ut som om partiet kunne se en lys fremtid i møte, som en partisekretær, meget ung i 1945, sa: Han regnet med at NKP ville oppnå flertallsposisjon ca. 1955. Den politiske radikaliseringen i valgene i 1945 hadde gitt NKP en fremskutt posisjon i landets politikk som kunne gi grobunn for en slik naiv optimisme, med to regjeringsmedlemmer i landets samlingsregjering.

Furubotn motsatte seg en statsrådsplass, han ville bygge det nye partiet organisatorisk, hans livs store sjanse til å omforme NKP til et uavhengig norsk parti. Han iverksatte et intenst strev for å skolere den nye medlemsmassen i sin nasjonale retning med en norskbasert ideologi på en egen norsk partiskole under ledelse av sine «egne» folk. Bare høsten 1945 ble det arrangert 4 skoleringskurs med drøyt 40 deltagere på hvert kurs, til sammen ca. 200. Furubotn brukte ikke alltid begrepet kommunistbevegelsen, men snakket om NKP som en folkebevegelse. På landsmøtet i NKP i 1949 påtalte den østtyske Anton Ackermann at det måtte bli slutt på alt «pratet» om at NKP ikke var et kommunistparti (TT:331). Det var en observasjon av at Furubotn-fløyen var inne på tvilsomme politiske stier. Ackermann var mest tydelig i sin fordømming av Furubotns bondepolitikk som en politikk i «reaksjonens hender. […] Det betyr å bryte med marxismen-leninismen.» (331) Furubotn ante nok at hans frihetstid var begrenset før Stalin og Moskva ville gripe direkte inn i hans liv på nytt.

Han sørget i 1945 for å få publisert en rekke av sine dokumenter fra motstandskampen hvor man kunne finne tydelig kritikk av Sovjetunionen, noe som ergret i Moskva som skaffet seg to av hans publikasjoner (2, s. 6,1945). Vanligvis ble utdrag av slike bøker oversatt til russisk og overlevert til Stalin. Furubotns pocket-bok fra 1945, Vårt partis politikk under krigen, gikk til og med i to opplag. Artiklene i boken gikk dessuten i store opplag bl.a. gjennom Friheten som en tid var landets nest største avis med over 100 000 i daglig opplag. Med hans enestående ry fra motstandskampen var det ikke underlig at et avistørstig publikum fra okkupasjonens tørke på frie aviser, kastet seg over den berømte motstandslederens ytringer. Han opptrådte sjelden offentlig og derfor var hans bekjentgjørelser i de ulike kommunistavisene av ekstra stor interesse.

Selv om NKP-landsgjennomsnittet «bare» utgjorde nesten 12% lå gjennomsnittsprosenten i byene på 17%. I en rekke norske byer var det «sør-europeiske» politiske tilstander: NKP fikk 25% av de avgitte stemmene i Bergen og hadde 16 000 medlemmer (3.45), 20% av stemmene i Trondheim og Oslo. I en kommune som Kjelvik fikk de over 50%. I 20 kommuner hadde de mellom 30 og 50%. Ser vi på en industriby som Stavanger, hvor kommunistene knapt hadde 1% før krigen, lå gjennomsnittsprosenten på 15%, mens de i industribydelen Nylund hadde 25%. Vel 50% av mannlige velgere her stemte kommunistisk. I praksis betydde det at NKP var et dominerende parti på en rekke arbeidsplasser og i fagforeninger. Radikaliseringen slo ut i at NKP hadde mellom 30 og 40% av LO-medlemmene som «sine» tilhengere i 1945–46. Den sterke kommunistiske tendensen økte helt til begynnelsen av 1947, da NKPs landsgjennomsnitt på Gallup var steget fra 12 til 15%, dvs. et tall som dagens DNA med statsminister Jonas Gahr Støre nærmer seg nå…

Moskva griper inn i 1946

Men internt i den lille flokken av partiets førkrigsmedlemmer kokte det av misnøye med at Peder Furubotn var den ubestridte lederen i partiet. I flere hemmelige rapporter fra NKP observerte sovjetiske partibyråkrater at han inntil 1949 hadde en vedvarende og utrolig sterk støtte fra storparten av de nye medlemmene som strømmet til partiet fra 1945, selv om han knapt talte offentlig og unngikk medieoppmerksomhet. Det har nok syntes merkelig for dem at den norske kommunistlederen av to offentlige foredrag holdt et om den kulturelle Olavs-arven i Norge i 1947. (På nynorsk, som han kalte «Mor Norges mål».) Problemet for dem var at han sto så sterkt personlig og politisk at det var risikabelt for dem å slå til mot ham.

Furubotn ble også applaudert i andre vestlige kommunistpartier for sin krigsinnsats. Hans klare nasjonale profil under krigen og i de fleste av de dagsaktuelle politiske spørsmål i Norge i 1945–1946 brøt med den førkrigsindoktrinerte NKP-mentaliteten om klassekamp og blind lojalitet til lederne i Moskva.

Hemmelige sovjetdokumenter fra 1992 til 1994 viser at noen av de fremste av NKPs førkrigsledere stadig oppsøkte den sovjetiske ambassaden i Oslo og aktivt ba russerne gripe inn mot Furubotn. Det fantes ikke lenger noen internasjonal kommunistorganisasjon som Komintern, som ble oppløst i 1943, og derfor var sovjetambassaden en naturlig adresse for dem. De russiske notatene fra noen av disse henvendelsene viser en viss russisk tilbakeholdenhet ved de direkte henvendelsene mot å fjerne Furubotn som NKP-leder.

Byrået for internasjonal informasjon (Omi)

Stalin forsto at han trengte en særskilt organisering av forholdet til de kommunistiske partiene internasjonalt. Derfor fikk han i 1944 dannet en ny hemmelig organisasjon for dette formålet knapt et år etter oppløsningen av Komintern, OMI. Denne organisasjonen skulle forsyne Stalin med opplysninger og operasjoner i utenlandske kommunistpartier, samt gripe inn i de samme kommunistpartiene utenom alle demokratiske prosedyrer, samt forsyne dem med hemmelige pengedonasjoner (en form for korrumpering av Moskvas følgere). Til Stalins fordel hadde ingen representanter for kommunistpartiene noe å si her. Dermed kunne russene bak kulissene gripe inn gjennom gamle og nye kanaler uten kontroll.

Det første viktige beviset på Stalins angrep på Furubotn: 1946

Det sensasjonelle er at vi kan påvise at Moskva sto bak en organisert kampanje for å fjerne Furubotn som NKP-leder på det første ordinære landsmøtet i juni 1946. Det mest sensasjonelle er at et dokument beviser at Stalin selv (under dekknavnet kamerat Filipov) var involvert via sjefen for sovjetisk etterretningstjeneste i utlandet, general Pavel M. Fitin (1907–1971):

I OMIs skandinaviske Moskva-kontor hadde de en tid i mars/april 1946 utarbeidet et omfattende materiale med et eget utkast for å «avsløre» Furubotn som trotskist i Europa. Dette var en meget alvorlig anklage fordi Stalin med sin paranoia alltid fryktet at trotskistene skulle utfordre hans maktstilling på hemmelig vis. Dette var en frykt som har vært undervurdert av vestlige historikere. Siden Moskvaprosessene på trettitallet og Stalins drap på Leo Trotski i det fjerne Mexico i 1940, ble trotskistene brannstemplet som usselt avskum som ifølge statsadvokaten i Moskva fortjente å skytes som gale hunder. Den typiske stalinistiske metoden for å bekjempe uregjerlige partiledere var å regissere aksjonsplanen i Moskva, og dernest få berømte vesteuropeiske kommunistledere til å foreta den offentlige fordømmelsen – mens Moskva forholdt seg tilsynelatende uvitende om det oppståtte dramaet – som de selv hadde initiert, som vanlig var.

Til tross for en systematisk og omfattende hemmelig virksomhet, som spesielt belyses i detalj i et hemmelig dokument fra 13. april 1946 (DIAGRAM, se Furubotnarkivene.no)), lyktes ikke russerne og deres norske allierte i å styrte Furubotn gjennom valgene, men de fikk inn en Løvlien-tro flertallsgruppe i partiets sentralstyre. Det var umulig å rokke ved Furubotns personlige renommé som partiets leder under krigen, støttet som han var «av en sterk gruppering av unge og pågående menn og kvinner» og sin suksess som krigsleder. (Gidske Anderson til OMI, 23.5.1946.) Hans popularitet var så stor at «alle delegatene satt i åndløs spenning» (R. Öhman) dok. 9 1946) da han skulle holde sitt eneste innlegg til landsmøtet.

Til noens store skuffelse ble det ikke noen oppildnende tale om arbeidernes klassekamp og revolusjon, men et engasjert innlegg om at NKP hadde forsømt å sette seg inn i og aktivt fremme Norges gamle kulturarv. Talen handlet om at NKP ikke hadde opptrådt som et kulturpolitisk parti. Han proklamerte at arbeiderklassen måtte «bli bæreren av vår nasjonale kulturarv […], arvingen til folkets nasjonale tradisjoner, som forvalteren av vår kulturarv og alle kulturverdier som er vunnet gjennom tidligere generasjoners arbeid og kamp.» NKP måtte utover i landet «virke for å gjøre kulturarven levende for folket.» (Vår Vei, 3/1946). Denne klare profilen var en uvanlig tilnærming for en kommunistleder. Som en av topplederne for det danske kommunistpartiet som var på NKP-landsmøtet sa (Alfred Jensen): Furubotns tale artet seg som om den danske kommunistleder skulle holde en tale om de danske landsbykirkers betydning for en kommunistisk partikongress, dvs. et fullstendig latterlig påfunn i Jensens øyner.

De Moskva-initierte intrigene mot Furubotn fortsatte tross hans stadig utbredte personlige popularitet. Furubotn registrerte det interne intrigemakeriet og «moskovittenes» pågang på de russiske representantene i Norge (noe vi nå kan bekrefte gjennom dokumentene fra de hemmelige Moskva-arkivene). Da han været det internasjonale klimaskiftet med en kommende kald krig, skjønte han at dette også kunne sette hans liberale nasjonalkommunistiske linje på svarteliste og at han ville bli bekjempet med de midler russerne besatt også i de nye kommunistatene under sovjetisk kontroll fra 1944–1945. Han sørget derfor for å få en invitasjon til det østtyske kommunistpartiets landsmøte i 1947 for å presentere sin egen politikk, få den drøftet og ville kjempe for den. I Berlin møtte han Mihail Suslov (1902–1982), som var en av de fremste, yngre partitoppene i Moskva: en slags høyre hånd for Stalin og kalt «Stalins arving», og også «Stalins blodhund». Utrolig nok finnes det et ikonisk foto av et møte mellom Peder Furubotn som hilser på Mikhail Suslov i Øst-Berlin i 1947 (gjengitt i Dagbladet, 16.10.1962).

Hvem var de nye kontrollørene av internasjonal kommunisme, inkludert NKP?

Når vi studerer de nye lederne av internasjonal kommunisme i Moskva i OMI, ser vi at minst to av dem har bakgrunn fra det bloddryppende NKVD, Stalins hemmelige maktapparat til å knuse og myrde alle tenkelige avvikere i kommunismen, hvor enn de bodde på kloden. En av disse byrålederne, A. S. Panjuskin, ble henrettet på ordre fra Stalin i 1949, kanskje en straff for det mislykkede landsmøtet i NKP for Stalin i 1946?

OMI-personalet var altså ikke det som man skulle tro, primært ideologisk kompetente personer, men politioffiserer som skulle holde kommunismen «ren» og fjerne uønskede elementer. Et visst unntak finnes ved utnevnelsen av Mikhail Suslov som mer og mer utmerket seg som en renttenkende sjefsideolog i øst. Men samtidig hadde han en karriere verdig en SS-offiser: han hadde ansvaret for massedeportasjon av ca. 70 000 estere til Sibir i 1944. Hans brutalitet i utføringen av dette vervet hadde kvalifisert ham til å lede OMI i Stalins øyne. Men det var det knapt noen kommunist som ante noe om denne blodige hemmeligheten utenfor ledelsen i Moskva.

I Moskva igjen 1947

Etter Berlin-møtet tok Furubotn initiativ via sovjetambassaden i Oslo til en Moskva-reise i desember 1947, vel en måned etter dannelsen av Kominform som skulle utgjøre den utadvendte, formelle internasjonale ledelsen av alle kommunistpartier. Dit var Furubotn ikke invitert. I Moskva fikk ikke Furubotn møte noen av de sovjetlederne han ønsket, og han skjønte at han allerede hadde falt i Stalins vanry med sterke ubehageligheter i vente. Han nedla umiddelbart sitt verv som leder for NKP, en stille protest mot russernes åpenbare mistillit til ham. På en måte kan man si at Furubotn fortsatte sin metode fra Moskva med uenighet gjennom «stille sabotasje» som russerne anklaget ham for på 1930-tallet. Disse avvikertendensene gjenkjente de gamle førkrigsmotstanderne i ledelsen for NKP. De skandaliserte ham da de mente at en partileder ikke hadde rett til å legge ned sitt lederverv uten godkjennelse av partiledelsen i Norge, som nå midlertidig besto av Løvlien-folk.

Hemmelig angrep på Furubotn i Moskva i 1947

Furubotn hadde en god politisk nese for de farer som ventet ham, men han visste ikke at Moskvaledelsen allerede våren 1946 hadde nedfelt et avgjørende dokument for å ødelegge ham som NKP-leder. Det vil si: mens Furubotn var gjest i Moskva og isolert fra samtaler med personer i den sovjetiske partiledelsen, var planene i Moskva i ferd med å klargjøres for å ødelegge ham politisk. Der sto saken ved slutten av 1947. Men så kom oppgjøret med Josef Tito i Jugoslavia, som Furubotn flere ganger siden krigen var blitt sammenlignet med på grunn av sine 5 år i illegal antinazistisk kamp i Norge. Tito ble Stalins nye hovedfiende. Følgelig ble dokumentbunken i Furubotns sak i 1947 snudd: han gikk fra å stemples som en farlig trotskist til å brennmerkes både som titoist og trotskist og følgelig som Gestapo-agent og etter krigen: amerikansk agent. Det var en absurd anklagerekke som egentlig falt på sin egen urimelighet, men som de gamle moskovittene i Norge villig kolporterte i sin hellige tro på Sovjetunionen som deres første fedreland.

Russerne forbereder seg på å angripe Furubotn i 1948

Stalin selv var selvsagt med på å bestemme Furubotns skjebne. Så skulle utstøtningen av Furubotn grundig forberedes for å hindre enda et feilslag som det grundige opplegget i 1946 hadde medført. Våren 1948 møttes den sovjetiske militærattachéen i Oslo Nikolai Petrenko, og Asbjørn Sunde under et sovjetinitiert ferieopphold på fjellet. Her ble Sunde involvert i å gjøre en innsats for å fjerne sin gamle fiende Furubotn fra NKP. Han kunne forberede noen av sine mest betrodde våpenbrødre på en kommende aksjon. Våren 1949 ble han stadig observert på reisefot av NKPs faglige sekretær, Egil Berg.

Furubotn gjorde det ikke bedre for seg selv om han offentlig proklamerte en kraftig retorikk til forsvar for Sovjetunionen. Motsetningen mellom hans offisielle prosovjetiske lojalitet og hans virkelige innstilling kom tydelig til uttrykk i den for russerne utfordrende brosjyren, i norske farger, som kom ut i 1948: Kampen for Norges suverenitet. Der proklamerte han at spørsmålet om Norges suverenitet sto i en særstilling i forhold til lignende spørsmål i andre land. Den hadde en rolle som gjorde den til utgangspunkt for absolutt all politikk i Norge for alle kommunister. Motstanderne hans i partiet, «moskovittene», forsto innholdet med en gang: Furubotn satte Norges interesser over klassekampens og Sovjetunionens. Dermed mente de at han hadde bevist at han var klasseforræder og det som verre var.

Landsmøtet i NKP som Stalin tapte i 1949

Mens denne prosessen pågår er Furubotns fiender i partiledelsen i sterk aktivitet for å forberede det neste landsmøtet i 1949, der Furubotn «endelig» skulle felles og fordømmes. Samme prosess var i gang i alle østeuropeiske stater der russerne hadde tatt kontroll over samfunnsmakten etter 1945. Tusenvis av spesielt medlemmer fra motstandskampen i de respektive land ble utsatt for systematisk løgnaktige anklager, torturert og henrettet – i beste fall fengslet under elendige forhold. Den sovjetiske ambassaden i Norge hadde før landsmøtet i NKP forberedt 120 sider som ble oversendt til GRUs overkommandant, general Matvej Zakharov (1898–1971). Alle Furubotns tilhengere blant de norske landsmøtedelegatene var avmerket med en rød hake. Rapporten var signert av Sovjets militærattache i Oslo, Nikolai Petrenko.

I februar 1949 gikk landsmøtet av stabelen under intense diskusjoner for og imot Furubotn-folkene. Flere kjente europeiske kommunistledere deltok, men ingen sovjetiske. De utenlandske delegatene fra flere europeiske land, i øst og vest, valgte seg ut og trakk kjente Furubotn-folk til sides. Deres oppgave var å presse dem bort fra sin Furubotn-støtte, slik den britiske partilederen Harry Politt gjorde. (TT, dr. avh. s 331) Russerne selv holdt seg i bakgrunnen, for at sporene til Moskva – som vanlig – skulle holdes skjult. Stalin hadde en konsekvent linje om at alle oppgjør med «partifiender» helst skulle ses som opprinnelig hjemlige ideer og ikke initiert i Moskva.

Som i 1946 var russerne selvsagt inne i bildet, så skjult som mulig. Men som Furubotn-tilhengeren Rolf Hansen fra Drammen fortalte at «underhånden» på landsmøtet «ble det da kjørt på at det var den måten russerne kunne si fra til oss. Det kom frem på landsmøte at dette var direktiv utenifra som man måtte bøye seg for.» (TT, 336)

Et hemmelig notat fra det finske kommunistpartiet, som var representert, viser at den velkjente danske partilederen Aksel Larsen, organiserte et hemmelig møte under landsmøtet for å knuse Furubotnfolkene ved hjelp av flere kjente europeiske kommunistledere. For ham var det viktig å vise at Furubotn siden 1920 årene var tilhenger og medarbeider med den i 1938 henrettede «forræderen» Nikolai Bukharin og hadde fylt opp NKP med folk som ikke var egentlige kommunister. Altså hadde Furubotn arbeidet for «klassefienden». I tillegg var han etter 1948 en torn i øyet på Stalin fordi han kaltes en nordisk Tito, og i russiske hemmelige dokumenter beskyldtes for å være en nordisk bonaparte med stormannsgalskap og ambisjoner om å spille en ledende rolle i europeisk kommunisme.

Til tross for voldsomme motsetninger på landsmøtet i 1949, med en truende autoritet fra det østtyske partiet, Anton Ackermann – som førte an i anklagene mot Furubotn som fraksjonist og en forkastelig anti-marxistisk politiker, seiret Furubotn-fløyen med 2/3 flertall. Hva skulle Stalin nå gjøre, parallelt med konflikten med Titos egenrådighet? Det gjensto bare en utvei: å få fjernet Furubotn-flertallet med makt og styrte ham inn i en anklagebulle om alle slags typer forræderi mot Sovjetunionen og sosialismen.

NKP ut av Stortinget ved Stortingsvalget i 1949

Anledningen bød seg ved NKPs store valgnederlag i 1949: Partiet ble feiet ut av Stortinget – med en tilbakegang til 5,9%. Ingen var en mer passende syndebukk enn partilederen, Furubotn. Den 6. oktober overtok den tidligere NKP-statsråden og stortingsmannen Johan Strand Johansen NKPs kontorer i Klingenberggata i Oslo med makt. Han hadde fysisk bistand fra den sovjetiske NKVD-agenten Asbjørn Sunde og en gruppe på 14–15 mann. Det syntes som om Sunde var bevæpnet, og det virket skremmende for Furubotn-sekretærene. Samtidig okkuperte Johansen og hans folk lokalene til dagsavisen Friheten for å hindre Furubotn adgang til å informere om maktovergrepet fra Løvlien-fløyen. På et av de mest fanatiske og største medlemsmøter i et norsk parti etter krigen, 20. oktober, ble Furubotn og hans folk fordømt på det skarpeste. De var forrædere som burde vært hengt offentlig, ropte Strand-Johansen til den sjokkerte forsamlingen. Den besto av 270 av NKPs tillitsmenn i Oslo. Knut Willoch, Oslo-partiets formann, så at Johansen var mentalt ute av balanse og gikk til Løvlien for å stoppe ham. Da trådte den fremste Moskva-agenten på dette møtet frem: partiveteranen Just Lippe hvisket til de to: La ham løpe linen ut. Slik fungerte Stalins hemmelige apparater rundt om i verden: personer i ubalanse var ofte de mest effektive aktørene, som kunne nøytraliseres etter utført dåd.

Et væpnet angrep på Furubotn høsten 1949?

Det som knapt noen visste denne dagen var at den sovjetiske militærattacheen Petrenko om morgenen hadde satt den norske ambassadearbeideren, Nikolai Danielsen, til å vokte den allerede psykisk ubalanserte Johansens skritt. Med seg fikk han en halv flaske brennevin, i tilfelle han måtte berolige Johansen, kanskje nettopp fordi han visste om Johansens alkoholproblemer.

Johan Strand Johansen var velkjent med Danielsen og stolte på ham da han dukket opp. Ut på kvelden ble han krakilsk og ville dra med seg væpnede folk til å finne de bevisene han mente Furubotn hadde som amerikansk agent. Med våpen i hånd ville han bryte seg inn i Furubotns hjem. Danielsen ble engstelig, for han visste at Furubotn hadde en pistol og en maskinpistol fra krigens dager. Først fikk Johansen Danielsen med seg til Asbjørn Sunde for å få ham med på det væpnede innbruddet. Sunde sa at han ikke «hadde apparatet klart». Dernest dro de to til storsabotøren Ragnar Sollie, som også var en av Furubotns fremste motstandere. Også han var bevæpnet. De to, Sollie og Danielsen, fikk roet Johansen en smule ned og skjenket ham alkohol inntil han oppga overfallet sitt. Den påfølgende morgenen brøt han sammen og ble brakt til medisinsk pleie. Etter få år ble han sendt til Sovjetunionen og vendte aldri tilbake til Norge. Han døde i Sovjetunionen på 1960-tallet.

Sammendrag

NKPs rolle i etterkrigstiden endte ut i komplett galskap som aldri har blitt oppklart i sin helhet før nå. Gestapos grundige agenter i Norge 1940–1945 greide aldri å slå ut Furubotn, men Moskvas flerfoldige agenter lyktes på fem år. På NKPs ekstraordinære landsmøte i februar 1950 ble det strødd sand på Strand Johansens ubalanserte utfall og Løvlien-fløyens overtagelse av NKP med rå makt, en helt ekstraordinær og skandaløs maktbruk i norsk politisk historie. Furubotn ble offisielt fordømt på alle punkter.

Fra Moskva kom det en kort og moderat hilsen som støttet Furubotn-oppgjøret. Det var undertegnet av Mihail Suslov som i dyp hemmelighet virkelig hadde behandlet denne saken i minst 4 år. Knapt noen visste at han var Stalins høyre hånd i denne saken. Vestlige kommunistledere fikk fritt ord fra Moskva, som Aksel Larsen (som senere dannet Socialistisk Folkeparti, i Norge med sin tidligere partikollega Torolv Solheim)(Kurt Jakobsen: 401,1993):

Imperialismen har besluttet … at organisere en mulig 5. kolonne, støttet på Furubotn-banditterne i Norge, men med forbindelser til Tito som andet steds hen.

Nå måtte Det danske kommunistpartiet bidra til «værn mod og nedkæmpning af Furubotn-kliken».

Stalin hadde i 1950 vunnet kampen om NKP, men det hadde han ikke maktet uten at han hadde penetrert NKP med sine spesialutdannede partimedlemmer i Moskva på 1930-tallet med Sovjetunionen som sin politiske ledestjerne. Det skal heller ikke glemmes at de – i motsetning til Furubotn – fikk NKP betydelige pengebidrag lenge etter at Stalin var død i 1953. På 1950-tallet sto de Stalin-lojale klare til å yte Stalin sine siste aktive tjenester før deres karrierer endte ut på 1960-tallet. Nye generasjoner overtok partiet, tråkket videre i de stalinistiske sporene og ledet partiet videre mot undergangen. Noe virkelig oppgjør med Stalin-tidens eksesser i NKP ble aldri foretatt.

En liten Moskvaprosess i Oslo i 1950

Da landsmøtet var over i 1950, kom Just Lippe til Hans Møllersen som hadde vært landsmøtedelegat fra Mo i Rana. Lippe ba Møllersen komme til en viktig konferanse på partikontoret i Oslo. Han ankom til avtalt tid, og ble plassert i en stol midt i et stort rom. Rundt seg hadde han noen av de fremste nye partilederne i NKP: tidligere stortingsmann og spaniakjemper Randulf Dalland, Just Lippe og Johan Strand Johansen. NKVD-agenten Asbjørn Sunde var dørvakt. Johansen sa at Møllersen måtte se på møtet som en folkedomstol. Han var mistenkt for å være en av de få Furubotn-tilhengerne på landsmøtet. Johansen spilte rollen som forhørsdommer, understøttet av en hissig Just Lippe. Johansen sa: «Hvis dette hadde vært et i et folkedemokrati, skulle du ha dinglet i galgen ved siden av Laszlo Rajk!». Møtet varte uten pause i ca. et par timer. Sterkt psykisk nedbrutt forlot Møllersen denne marerittaktige «rettsaken» på norsk jord. Med Møllersen hadde den nye Løvlien-ledelsen statuert et eksempel innad i NKP. Det var en lykke at Norge ikke var et østeuropeisk «folkedemokrati». Da ville han og mange andre NKP-medlemmer møtt døden slik det skjedde 6. oktober 1949 da Rajk ble henrettet som folkefiende i Ungarn. Han var tidligere ledende motstandskommunist mot nazistene og innenriksminister i kommunistregimet etter krigen.

NKP-landsmøtet ble finansiert ved 6000 1949-kroner som Emil Løvlien hadde søkt Moskva om. Dette bekreftes av de tidligere åpne sovjetdokumentene. Denne summen svarer i dag til flere hundre tusen norske kroner.

En enkel, sammenfattende konklusjon

Peder Furubotn har aldri fått noen medalje eller offentlig anerkjennelse for sin betydningsfulle innsats i frihetskampen 1940–1945. Norske myndigheter og partier har fortiet hans innsats ved alle motstandshistoriske anledninger helt til dags dato. De har bidratt aktivt til å slette ham fra vår norske kollektivtradisjon om de heroiske delene av motstandskampen 1940–1945, likeledes hans ensomme kamp mot sovjetisk dominans i norsk politikk.

(22.11.2024)