En liten påminnelse ved Torgrim Titlestad

Norge var i mellomkrigstiden et land i krise og dyp politisk splittelse mellom arbeiderbevegelsen og de borgerlige partiene. Lenge hadde til og med Arbeiderpartiet (ikke bare kommunistene i NKP) dyrket drømmen om Russland som sosialismens paradis, til tross for at det eksisterte overbevisende  dokumentasjon om det grufulle regimet under Josef Stalins ledelse. Arbeiderbevegelsen la virkelighetens Russland i en blindsone og fokuserte på fascismen som den eneste trusselen av betydning. Denne politiske blindheten ga seg utslag i et aggressivt fedrelandshat – stimulert fra Josef Stalins Russland. Stalins propaganda overopphetet klassemotsetninger i Norge og forledet arbeiderne til å boikotte fellesskapets nasjonaldag, 17. mai. Denne boikotten begynte å avta da Nygaardsvold dannet den første varige Arbeiderpartiregjeringen i 1935. I arbeiderbevegelsens grasrøtter rådde fremdeles en innbitt motstand mot nasjonaldagen. Men noen ledende kommunister og sosialdemokrater begynte å innse at dette var en farlig innstilling om Norge skulle angripes av en invaderende fiende.

For mange var Hitlers aggressive ekspansjon etter 1935 mest skremmende, og i arbeiderbevegelsen var de fleste opptatt av at Norge kunne bli slagmark for Hitlers armeer. I Bergen var det spesielt to politikere som nærmet seg hverandre i denne saken fra høsten 1938. Det var Peder Furubotn fra NKP og Nils Langhelle fra Arbeiderpartiet, begge ledere i sine lokale partier. De samlet seg til private diskusjoner i advokat Sverre Kolltveits leilighet på Møhlenpris. Etter flere samtaler ble de enige om at 17. mai 1939 måtte bli det store prosjektet for å bringe arbeiderbevegelsen inn igjen i 17.maitoget med tanke på den invasjon de fryktet fra Hitler-Tyskland. De ble enige om en felles 17.mai-parole for 1939: «Vi vil verge vårt land mot fascismen». De innså at dette slagordet for 17.mai kunne være vanskelig å godta både innen egen bevegelse og på borgerlig hold, og tok derfor saken først opp gjennom Bergen faglige samorganisasjon. Etter flere opphetede medlemsmøter med opptil 400 deltagere fra både Arbeiderpartiet og NKP, fikk de et overveldende flertall for denne spesielle 17.mai-parolen i arbeiderbevegelsen.

I april 1939 fikk de den kjente og populære arbeideridrettsmannen, Jakob Askeland, til å lansere den i offentligheten, og saken kom opp til den bergenske 17-mai-komiteen som etter noe diskusjon syntes det var en god idé at arbeiderbevegelsen samlet vendte tilbake til den nasjonale fellesdagen. Riktignok var de ikke begeistret for den politisk anstrøkne parolen, men den ble godtatt i første omgang. Så begynte spetakkelet. Bergens Aftenblad mente at faren for Norge iallfall ikke truet fra Tyskland, men – underforstått – fra Sovjetunionen. Bergens Tidende mislikte at parole ensidig var rettet imot Tyskland og ville ikke ha en brodd mot enkelte stater eller systemer. Parolen måtte uttrykke «glede over å eie ubetalelige herligheter i vårt land.»

Deretter endret 17.mai-komiteen innstilling og avviste arbeiderbevegelsens paroleforslag. Dermed kom Langhelle og Furubotn i en knipe. Her hadde de strevd iherdig med å få med seg hele den 17.mai-kritiske fagbevegelsen, men nå viste 17.mai-komiteen dem ryggen. Skulle de nå la seg provosere ut av feiringen i 1939? Så var det en eller annen glup sjel som fant på et kompromiss som 17.mai-komiteen ikke kunne avvise: De trykte opp et jakkemerke med parolen «Vi vil verge vårt land mot fascismen» i norske farger. Merket ble delt ut i tusenvis, og omsider løp den store dagen av stabelen. Det ble det største 17.mai-toget som Bergen noensinne hadde opplevd. «BT» skrev: «Vi merker oss at arbeiderpartiets og kommunistenes bystyrerepresentanter var i flertall under bystyrets merke. I bystyresalen har de ikke flertall som kjent. Festplassen var et menneskehav som vi aldri har sett her i byen.» Dagen kommenterte: «Et historisk øyeblikk går det an å kalle det.» BA la til: «Og det som gav alvorets dype undertone var den sterke front mot fascismen [...] mange tusen mennesker, både i 17.mai toget og utenfor bar merket med de nasjonale farver og innskriften: «Vi vil verge vårt land mot fascismen.»

Også andre steder i Norge var det tilløp til en lignende arbeidersamling tilbake til 17.mai-dagen, men ingen plass var den av slik omfattende karakter som i Bergen. I ettertid betraktet kan denne «tilbakemarsjen» kalles det store vendepunktet i retning av at nordmenn vendte tilbake til det gamle, om enn motsetningsfylte, fellesskapet fra før første verdenskrig, et fellesskap som i stor grad ble brutt opp av påvirkningen fra de russiske revolusjonsutopiene fra 1917 av.

Æren for vellykketheten i Bergen i 1939 må på det personlige planet tilskrives Nils Langhelle, Sverre Kolltveit og Peder Furubotn. Særlig for de to sistnevnte som var NKP-ere, var optimismen stor, og de arbeidet videre med å bygge opp en antinazistisk samling mellom de syv fjell. Beviser på det finner vi i fagforeningsprotokoller fra begynnelsen av september 1939 der Furubotn søkte om midler til å styrke det antinazistiske arbeidet. Men knappe ti dager før hadde en storpolitisk bombe eksplodert i Europa: erkefiendene Stalin og Hitler inngikk en såkalt ikke-angrepspakt. Knapt noen kommunist likte det, men i begynnelsen kunne ingen forestille seg at Stalin like etterpå beordret alle europeiske kommunister å legge vekk de antinazistiske parolene og se på England og Frankrike som «verre» land enn Tyskland. Da kom Furubotn i et dilemma. På et overfylt møte i Bergen i slutten av september fremhevet han i Arbeidet at arbeiderne i de land som ble okkupert hadde rett og plikt til å forsvare seg. Dette var utvilsomt et ømt punkt for NKP-ledelsen, siden den andre delen av innlegget hans ikke kom på trykk. Furubotn var nå i konflikt med sin egen partiledelse og imot Stalins nye kollaborasjonslinje med tyskerne, men gikk stille i dørene for en gangs skyld. Imidlertid bekrefter intervjuer fra 1970-tallet at han ble hudflettet på NKPs sentralstyremøte i november 1939. Skytset ble særlig rettet mot 17.mai-feiringen i Bergen hvor han angivelig hadde avslørt «klasseforræderi» og «nasjonalistisk klassesamarbeid»».

Så kom det tyske overfallet på Norge 9. april 1940. Parolen «Vi vil verge vårt land mot fascismen» ble høyaktuell. NKP-ledelsen i Oslo fulgte fremdeles Stalins samarbeidslinje med tyskerne, men Furubotn begynte sin organisering av motstandskampen allerede ut i april 1940. Han videreførte den nasjonalt samlende parolen fra 17. mai 1939, noe som tydelig viste seg under den såkalte Vestlandskonferansen av 1940 i juli 1940, en konferanse som samlet 250 personer og som han var hovedorganisator bak. Her kom også fremtredende Arbeiderparti-folk som Nils Langhelle, Venstre-folk som bonden og anti-nazisten Karl Selvik fra Åsane og den nasjonalorienterte kommunisten Sverre Kolltveit. Sistnevnte formulerte konferansemanifestet på klingende nynorsk, i konferansens 17. mai-stil.

Vi forstår i dag det klare motstandsinnholdet som lå hos arrangørene når vi leser konferansens manifest, særlig gjennom de avsnittene som den tyske sensuren strøk ved neste ukes utgave av Arbeidet. Tyskerne hadde stolt på kommunistenes «lojalitet» til Hitler-Stalinpakten, og sluppet manifestet usensurert igjennom. Her er fra det sensurerte avsnittet som sto i originalutgaven av Arbeidet 27. juli 1940: Ein tanke har bunde oss saman, ein vilje har me alle hatt: landet vårt må atter verta fritt, utan fridom er livet ikkje verd å leva. Til strid mot dei myrkemaktene som vil knusa det nasjonale sjølvstendet vårt, som[BT4]  vil binda folket i slavekår, og ryddja ut dei rettar somme gjennom tunge stridar hadde nådd fram til!

Manifestet oppfordret deltagerne til å være rede til å ofre livet for fedrelandets frihet. Da tyskerne oppdaget denne åpenbare oppfordringen til frihetskamp, slo de til med razzia og arrestasjoner. Med svære nåler ransaket de uten hell NKP-kontorene for å finne skjulte våpen. De arresterte ble sluppet fri etter en reprimande, men fra 16. august 1940 var Peder Furubotn Norges første etterlyste motstandsmann, som gjennom et ufattelig strev greide å holde seg på frifot i motstandskampen i Norge til krigen var slutt i mai 1945. Både Nils Langhelle og Sverre Kolltveit ble arrestert av Gestapo og sendt til tysk konsentrasjonsleir i Tyskland, Kolltveit omkom i 1943, men Langhelle overlevde og ble senere Stortingspresident for Arbeiderpartiet i Norge.

I disse personenes tidlige motstandskamp ligger en av hovedårsakene til at engelskmennene allerede før jul 1940 påsto at Bergen var den byen med sterkest motstandsånd i Norge i 1940. Dette ble gjentatt i slutten av juni 1945, like etter frigjøringen, da daværende kronprins Olav uttalte: «Det var i Bergen motstandsbevegelsens vugge sto.»

Red:
Furubotnarkivene.no vil senere bringe detaljert dokumentasjon av denne artikkelen.

Kommentarer på Facebook.