Professor Stéphane Courtois om Peder Furubotn

Stéphane Courtois (f. 1947) er i dag en av de ledende vest-europeiske forskere på internasjonal kommunisme. Siden 1987 har han vært den drivende kraften i det store europeiske forskningsprosjektet om Vest-europeisk kommunisme siden 1917. Han har publisert flere verk på området. Mest kjent er standardverket om de franske kommunistene under krigen – "Le PCF dans la guerre" (1980). I 1997 kom han med verket Le Livre noir du communisme. Crimes, terreur, répression ("Kommunismens svartebok") som ble en internasjonal bestseller med mer enn 1 mllion i opplag, trykt på nesten 30 språk. I flere år opptrådte Courtois i internasjonale medier. Høsten 2022 utga han Putins svartebok, som nå er under oversettelse til flere språk i 2023, som tysk, italiensk og spansk.

Alt i 1980 publiserte han sine første tanker om Peder Furubotn – i Le PCF dans la guerre. Senere har han ved flere anledninger besøkt Norge og gått gjennom deler av Furubotns arkiv ved hjelp av tolk. Som et resultat av hans Norges-opphold ble det satt i gang oversettelse av en del sentrale Furubotn-dokumenter til engelsk og fransk. Gjennom primærkilder har han dannet seg et bilde av Furubotns rolle i norsk og internasjonal kommunisme. Dette er en lett redigert versjon fra 1989, og kan gjerne ses i sammenheng med det tidligere intervjuet vi hadde med professor Vladimir Dedijer om Furubotns internasjonale dimensjoner, noe som knapt har vært diskutert i den norske andedammen.

Torgrim. Titlestad i intervju med professor Stéphane Courtois, Paris

T.T.: Kan du si litt om Peder Furubotn som person og politiker i den internasjonale kommunistbevegelsen?

S.C.: Jeg mener at mennesket Furubotn er en meget interessant personlighet. Dersom en ser på den europeiske kommunismens historie, er hans rolle som politiker og leder av det norske kommunistpartiet enda mer interessant. I denne sammenheng representerer han et ytterpunkt: Det var han som gikk lengst i en spesiell retning. La meg forklare : I 1939 vet vi at hele den internasjonale kommunistbevegelsen fulgte en antifascistisk retning dirigert fra Moskva. Den 23. august 1939 undertegnet Sovjetunionen og Hitler plutselig en ikke-angrepspakt og deretter den 28. september en vennskapspakt. Stalin snudde følgelig fullstendig om i sin alliansepolitikk. Gjennom verdensorganisasjonen Komintern – den kommunistiske Internasjonale – tvang han spesielt de europeiske kommunistpartier til å følge en politikk som innebar nøytralitet overfor Nazi-Tyskland og kamp mot deres egne regjeringer. Denne linjen ble påtvunget kommunistpartiene i land med regjeringer som var i krig mot Tyskland, som den britiske og den franske.

Særlig etter at Sovjetunionen invaderte Polen den 17. september 1939 gjennomlevde alle kommunistpartiene en alvorlig krise. Denne krisen var mer eller mindre sterk, enkelte partier var fullstendig Stalin-tro og iverksatte den nye politikken med sterk disiplin. Andre var fremdeles knyttet til den anti-fascistiske linjen og kunne ikke forstå at man gikk så langt i å endre på allianseforholdene.

Dette skjedde i det franske kommunistpartiet, som på den tiden var det mektigste kommunistpartiet i Vest-Europa. Partiet brøt fullstendig sammen. På noen uker falt medlemstallet fra 300000 til nesten ingenting. I parlamentsgruppen som var meget stor, 72 representanter, var det mange som trakk seg. Også mange kommunistiske ordførere brøt med partiet. Det var også folk som forble tro mot Stalin og som altså ble igjen i partiet, men som likevel ikke var enige i den pro-nazistiske politikken til Stalin. Ettersom de var partitro kommunister og kjente måten systemet fungerte på, forholdt de seg rolige. De tidde, men innerst inne var de uenige. Den mest kjente av disse var Charles Tillon (1897–1993). Han aksepterte Stalins politikk meget motvillig, men håpet personlig på at en ville vende tilbake til den anti-fascistiske politikken.

I Norge gikk denne prosessen imidlertid lengre. Furubotn, som innerst inne også håpet på at kommunistene skulle vende tilbake til en politikk med brodd mot fascismen, kjempet innad i det norske partiet for å få iverksatt en slik politikk. På denne bakgrunn mener jeg at han er et særtilfelle, et grensetilfelle. Det var Furubotn som gikk lengst i denne retning i Europa. Han lyktes meget tidlig, allerede i 1941–42, i å avsette det offisielle lederskapet i det norske partiet, som hadde blitt utnevnt av Moskva, for så selv å ta ledelsen i partiet. Det var i Norge de indre stridighetene mellom kommunistene gikk lengst, og at den strømningen som ikke var utpekt av Moskva, gikk av med seieren. Dette er desto mer interessant fordi Stalin og den internasjonale kommunistbevegelsen ikke godtok denne type ledelse. Den demokratiske sentralismen og den proletariske internasjonalismen kjennetegnes ved at de offisielle politiske retningslinjer blir bestemt i Moskva. Moskva kontrollerer absolutt alt som går for seg i partiene, særlig valg av ledelse og den politiske linje. Dette er helt avgjørende å kjenne til.

Furubotn på sin side inntok på et meget tidlig tidspunkt en antifascistisk holdning som senere falt sammen med den nye linjen fra Sovjetunionen, etter at landet ble angrepet av Hitler 22. juni 1941. Men Stalin hadde nok aldri glemt at Furubotn hadde utvist grov mangel på disiplin i perioden 1940–41. Da det etter 1945 ble på tale å ta et oppgjør med medlemmer av den internasjonale kommunistbevegelsen, ble de lederne som hadde gått mot Kominterns ledelse under krigen, straffet. Den første var Tito i 1948. Han hadde avslått å adlyde Stalin, og hadde selv frigjort Jugoslavia uten å vente på at Den røde arme skulle komme. Senere, etter krigen, ønsket han å opprette en Donau-føderasjon mellom de kommunistiske Balkan-statene. Det ville Stalin absolutt ikke høre snakk om. Samtidig med dette oppgjøret benyttet Stalin anledningen til å ta et oppgjør med alle dem som ikke hadde vist fullstendig partidisiplin. Her var Furubotn et av de første ofrene. Han stod på toppen av listen og ble straffet i Norge. Denne saken er dermed ikke bare en intern nasjonal sak. Den er av fullstendig internasjonal karakter innen Vest-Europa.

Det fantes en parallell til dette i Frankrike, nemlig Marty-Tillonsaken, som fikk sitt navn fra to av lederne i det franske kommunistparti. André Marty (1886–1956) ble utstøtt av partiet, Tillon skjøvet ned på grunnplanet. Det var også en lignende sak i ltalia som er lite kjent. Det pågikk en hard kamp mellom partiets generalsekrertær Palmiro Togliatti (1893–1964) og Pietro Secchia (1903–1973), som var sekretær for partiorganisasjonen og meget Stalintro. Kampen ble til slutt vunnet av Togliatti, men den var meget hard i flere år etter 1949. I Øst-Europa var alle sakene i Bulgaria, Romania, Ungarn og Tsjekoslovakia direkte knyttet til den internasjonale komrnunistbevegelsen. Det var nødvendig å gjenopprette disiplinen på et spesielt tidspunkt da Stalin var overbevist om at en tredje verdenskrig var nær forestående. Dette er altså den meget spesielle rammen som jeg plasserer Furubotn-saken i. Jeg vil imidlertid gjerne understreke et helt spesielt punkt når det gjelder de militante kommunistene, herunder Furubotn, som stod i spissen for den anti-fascistiske motstandsbevegelsen og den internasjonale kommunistbevegelsen etter krigen. Det dreier seg om følgende problem: Under motstandstiden – med den utstrakte grad av patriotisme og anti-fascisme som rørte seg på grunnplanet – fikk de nasjonale lederne for hvert av de store kommunistpartiene i Europa øynene opp for den nasjonale dimensjonen i sin kamp.

Dette kom til uttrykk mot slutten av krigen i 1945–46, da disse lederne viste vilje til å fremme en mer nasjonalt basert linje, som f.eks. Furubotn – som ville fremme en norsk modell av sosialismen. Også på dette punkt var Furubotn forut for sin tid, fordi han snakket om dette allerede mot slutten av 1944. Maurice Thorez (1900–1964) i Frankrike kom først inn på dette nesten to år senere, i midten av 1946. Etter min mening er det meget viktig å være oppmerksom på at Furubotn i tid var et hestehode fremfor de andre kommunistlederne.

Det finnes også et tredje punkt som bør nevnes: Under motstandskampene oppstod det solidaritetsbånd utenfor den kommunistiske partirammen, mellom kommunistiske og ikke-kommunistiske motstandsfolk. Mange kommunister begynte å forstå at deres politiske legitimitet i eget land ikke avhang så mye av Moskva, men mer av deres egen anseelse i deres eget land. I det kommunistiske systemet på Stalins tid var dette absolutt uhørt, fordi den gjeldende politikken kun ble legitimert fra et eneste sted – Moskva – og fra en eneste mann – generalsekretæren i det sovjetiske kommunistparti. Alt som kunne motarbeide, motvirke eller svekke Moskvas legitimitet, ble ubønnhørlig knust av den stalinistiske bevegelsen.

I Frankrike var det f.eks. partitilhengere som kom fra andre land som sloss både i egenskap av at de var kommunister og i egenskap av f.eks. å være jøder. De kjempet iherdig mot risikoen for å bli sendt til konsentrasjonsleirene. Men så snart det oppstod en spesifikk jødisk avart innenfor den kommunistiske bevegelsen, ble denne uvegerlig ødelagt av apparatet til det franske kommunistpartiet.

Det samme gjaldt for dem som Stalin kalte "nasjonalistene": Dersom en var "altfor fransk" eller "altfor norsk", dersom en ikke godtok at Moskva skulle ha den hele og fulle kontroll, ble en knust. Dette skyldtes selve måten det stalinistiske systemet fungerte på. Man diskuterte overhodet ikke, men aksepterte at direktivene kom fra Moskva. Enhver person eller gruppe som vek aldri så lite bort fra denne linjen, ble automatisk knust.

Ut i fra alle disse synsvinklene var Furubotn et grensetilfelle, og det er på denne bakgrunn vi må rette søkelyset mot selve mannen Furubotn. Det at han er et spesielt tilfelle, kommer nok også av at han som menneske antakelig hadde et temperament som var temmelig forskjellig fra de andre kommunistlederne. Jeg tror en kan sammenligne ham med Togliatti, selv om han valgte litt andre fremgangsmåter enn Furubotn. Begge to var gamle Kominternfolk. De visste godt hvordan systemet fungerte i Moskva og i den internasjonale kommunistbevegelsen. Forskjellen på de to er at Togliatti alltid brukte list. Han gikk alltid forsiktig frem, uten å gå rett på sak, alltid med et langsiktig mål for det italienske kommunistpartiet.

Furubotn på sin side valgte å trosse den kommunistiske bevegelsen direkte. Men han var ikke sterk nok, han ble knust og kastet ut. Jeg tror det hele er et spørsmål om temperament. Den viljestyrken han hadde lagt for dagen i motstandskampen, beholdt han i sin politiske kamp mot det stalinistiske systemet.

T.T.: Kanskje det er en forskjell – Togliatti tok ikke del i motstandskampen i sitt eget land under krigen.

S.C.: Ja, men det er ikke hele forklaringen. Jeg tror ikke at en kan kritisere Togliatti for ikke å ha vært i Italia under krigen. Han viste ved mangfoldige anledninger fysisk mot. Jeg tror Togliatti hadde et mer strategisk syn på problemet: Han så alt i et langtidsperspektiv og ville gå mer forsiktig til verks for å oppnå resultater på lang sikt. Det viser seg at han fikk rett når man i dag ser på utviklingen i det italienske kommunistpartiet. Det var Togliatti som var opphavsmannen til den såkalte eurokommunistiske utviklingen i partiet. Partiet hevder f.eks. i dag at oppstanden i Ungarn i 1956 var en revolusjon, at Oktoberrevolusjonen i Russland har mistet sitt potensiale og at Sovjetunionens tilstedeværelse i Afghanistan var kontra-revolusjonær. Det italienske partiet har altså utviklet seg innenfor den langsiktige strategien som Togliatti tok sikte på, og som i dag har resultert i et parti en nesten ikke kan hevde er kommunistisk lenger. Det er et italiensk parti, men ikke lenger et kommunistparti. Det har ikke lenger de særtrekk som karakteriserer et ekte kommunistparti.

T.T.: Valgte Furubotn riktig, eller gjorde han et dårlig valg ved å trosse Moskva?

S.C.: Det er vanskelig å svare på dette, spesielt ettersom jeg ikke er norsk og ikke ønsker å ta stilling til Norges indre anliggender og historie. Jeg vet at, til tross for forskningsarbeidene dere har utført på dette feltet i Norge, er tilfellet Furubotn fremdeles lite kjent i utlandet, til og med blant spesialister. Jeg tror at en bør forsøke å gjøre ham kjent for å vise at ved å støtte seg til røtter i ens eget samfunn og på den politiske logikk som tilhører dette samfunnet, ikke på en legitimitet som tillhører den internasjonale kommunismen, førte Furubotn motstandslinjen mot Stalin til sin ytterste konsekvens og ble knust. Jeg tror at det er dette som er det mest interessante aspektet ved studier av Peder Furubotn og NKPs historie i årene 1938–49.

T.T.: Kanskje gjorde Furubotn en taktisk feil dersom vi sammenligner ham med Togliatti. Men kanskje kunne ikke Furubotn handle som Togliatti – på grunn av sin egen selvrespekt?

S.C.: Ja, men da kommer vi inn på et ganske komplisert problem som etter min mening ikke bare skyldes temperamentet til en person, men det kollektive temperamentet til et helt folk. Furubotn er norsk, og han kommer fra et sted hvor jeg har forstått at det finnes en slags kollektiv kultur, et kollektivt temperament, en kollektiv handlemåte. En er vant til å møte – og løse – problemer på en nokså endefram måte, uten omsvøp. Togliatti var en helt annen type. Togliatti var italiener. ltalia har gjennom århundrer hatt en politisk tradisjon som kalles florentinsk, machiavellisk, som er kjennetegnet ved en utpreget realistisk holdning til makt. Den handlekraftige må tilkjempe seg makten etter eksisterende spilleregler for å omforme og endre samfunnet. Niccolò Machiavelli (1469–1527) var italiensk, og Togliatti var italiener...

Problemet her ligger ikke bare i temperamentet. Jeg tror at Togliatti rent personlig var en meget modig mann. Han hadde idéer, forsvarte dem og tok mange sjanser. Han var klar over den risikoen han løp, fordi han risikerte livet hundrevis av ganger innenfor kommunistbevegelsen mellom 1937 og 1944, og han tok konsekvensene av dette. Som italiener, som en del av det italienske politiske lederskapet, fungerte han på en helt annen måte enn en mann fra Bergen. Jeg tror altså at vi her har resultatet av to meget forskjellige politiske kulturer; den ene er meget latinsk, den andre har et viking-element i seg. Dermed møter en problemene på ulike måter.

For å vende tilbake til Togliatti nevnte jeg den meget harde kampen mellom ham og Secchia i årene 1948/49 og helt til etter Stalins død, i 1953/54. Denne kampen som altså varte i 4–5 år, var meget bitter. Det var en skjult, snikende kamp, som først nå er blitt kjent. Jeg har hørt at Furubotn under krigen gikk til enkelte hemmelige møter i kommunistpartiet med revolver, for å vise sine motstandere hvem som var sjefen. Jeg understreker disse tingene for å vise hvor forskjellig folks atferd kan være. Togliatti kunne aldri ha kommet på møter i det italienske parti med en revolver. Han ville snarere brakt med seg en dolk... Jeg tror dette har sitt utspring i helt ulike politiske kulturer som har blitt utformet gjennom flere århundrer.

T.T.: Hvordan vil du så fremstille Furubotn i tidsrommet 1940–41?

S.C.: Dersom vi studerer et brev som Furubotn skrev til Henry Kristiansen (1902–1942), datert 8. oktober 1940, finner vi at det uten tvil er skrevet av en kommunist. Kommunistene har en meget solid ideologisk bakgrunn og en helt spesiell ordbruk som gjenspeiles i dette brevet. Brevet er meget viktig av to grunner: For det første finner vi en åpenbar kritikk av den internasjonale kommunistiske kollaborasjonen med Tyskland og av de norske kreftene som var relativt nøytrale i forhold til Tyskland. Dette kommer til uttrykk flere steder. Denne kritikken er høyst bemerkelsesverdig både fordi den fremkommer på et så tidlig tidspunkt, og fordi kritikken av samarbeidet med Tyskland er langt sterkere enn kritikken som rettes mot de norske krefter som var pro-britiske. På dette tidspunktet befant den europeiske kommunistpressen seg fremdeles midt i hvetebrødsdagene mellom Hitler og Stalin. Den offisielle kommunistiske talen var svært anti-britisk og forholdsvis nøytral overfor Tyskland. I den franske kommunistpressen ble general de Gaulle utsatt for kraftig kritikk og beskyldt for å være britisk agent, mens det samtidig ikke ble snakket stort om tyskerne som okkuperte landet.

Den andre interessante siden ved brevet er den nasjonale dimensjonen som ganske tidlig kommer til uttrykk, allerede i et referert dokument fra sommeren 1940. I dette dokumentet blir kravet om et norsk statstyre fremhevet. Ordet "norsk" kommer igjen flere ganger og synes klart å vise til en linje som var temmelig nasjonal. Det er vanskelig å uttale seg med hundre prosents sikkerhet, men på bakgrunn av de erfaringer. vi idag sitter med og ved å sammenligne resten av den kommunistiske litteraturen i disse årene, er det åpenbart at teksten i brevet er forut for den linjen som ble den offisielle fra 22. juni 1941. Personlig mener jeg at teksten har kvalitet av "motstandskamp", sammenlignet med samtidens øvrige kommunistiske litteratur.

T.T.: Vi må ikke glemme at brevet var adressert til en av de ledende kommunister på den offisielle partilinjen – en mann som Furubotn visste hadde kontakter i den sovjetiske ambassaden.

S.C.: Det som slår meg ved denne teksten, er nettopp at den er meget forsiktig. Furubotn forsøker å påvirke en viktig leder innen den norske kommunismen med denne teksten, men på en meget forsiktig måte som ikke søker å provosere. Man kan merke at Furubotn flere steder forsøker å argumentere innenfor den kommunistiske språkbruk for å forsøke å overbevise sine kamerater om at en bør endre linje. Teksten er samtidig meget uforsiktig, fordi den åpenbart er en udisiplinert handling. Det kunne aldri ha forekommet i det franske kommunistpartiet at en leder, som til og med befinner seg pa høyt nivå, ville ha skrevet et tilsvarende brev til Jaques Duclos (1896–1975) eller Maunce Thorez. Furubotn er meget uforsiktig i det at han tillater seg å kritisere den linjen som følges, samtidig er han forsiktig i måten han gjør dette på.

T.T.: Kona til Kristiansen var russisk. Hun Jobbet i den russiske ambassaden. En kunne ikke vite hvem som ville komme til å lese brevet.

S.C.: Det er nettopp derfor brevet på en og samme tid både er varsomt formulert, samtidig som innholdet er et klart avvik fra den offisielle kommunistiske linjen. Furubotn hadde tidligere vært en av lederne i Komintern i flere år, og oppholdt seg i Moskva i åtte år. Han visste utmerket godt hvordan systemet fungerte. Han visste hva det ville bety at Kristiansen hadde en russisk kone: En time etter at Kristiansen hadde mottatt brevet, ville det befinne seg i hendene på russerne. Dette viser hvor lite varsom handlingen er. I den kommunistiske bevegelsen eksisterte ikke manglende nasjonal disiplin. Det vil nødvendigvis dreie seg om manglende internasjonal disiplin, ettersom hele bevegelsen er internasjonalt basert. Jeg tror at Furubotn visste at brevet ville gå direkte til russerne. Det er derfor ingen tvil om at brevet i tillegg til Kristiansen også var tenkt å påvirke dem.

TT.: La oss så gjøre et sprang i tid. Du nevnte at en kan forklare Furubotns oppførsel i 1949 delvis på bakgrunn av hans personlighet, temperament, politiske kultur o.s.v. Han tolket Marx og Engels på en mate som passet til hans spesielle nasjonale vei til sosialismen, men samtidig var han "gal" nok til å tro at hans tanker kunne få betydning for den internasjonale kommunismen.

S.C.: Det er meget vanskelig å finne ut om Furubotns holdning ganske enkelt skyldtes hans personlige temperament, det norske kulturelle temperamentet, eller om han hadde en politisk visjon og strategi for å endre kommunismens innhold og veien til det kommunistiske samfunn. Det finnes en meget uheldig tendens til å se på den kommunistiske bevegelsen utelukkende som politisk og ideologisk i ordenes snevreste betydning. Men dersom en betrakter kommunistpartiene, ikke bare på det nasjonale – men også på det internasjonale plan, oppdager en at det er meget få ledere som er i stand til å ha en virkelig strategisk visjon.

Jeg er overbevist om at Togliatti var en slik leder. Han visste nøyaktig på ethvert tidspunkt, hva han gjorde, hvilken innflytelse det hadde på situasjonen og hva som var de taktiske, strategiske målene, på kort og på lang sikt. En glemmer lett at Togliatti var den egentlige lederen for den internasjonale kommunistbevegelsen i Vest-Europa. Man snakker alltid om den bulgarske leder Georgi Dimitrov (1882–1949), men den egentlige tenkeren, den eneste tenkeren, var Togliatti.

Stalin var ikke dum. Han kvittet seg ikke med Togliatti, nettopp fordi Togliatti var den eneste som forsto noe. I Spania, i Italia, i Frankrike - Togliatti var overalt. Han var alltid i fokus. Allerede like etter krigen hadde han utformet en taktikk som siktet mot en tilpasning av kommunismen til den vestlige verden.

Hadde Furubotn på sin side en slik visjon? Jeg er litt usikker her. Furubotn hadde en god marxistisk-leninistisk skolering som han hadde ervervet seg gjennom flere år i Moskva. Men er dette tilstrekkelig til å kunne utvikle en helt selvstendig, uavhengig, og fremfor alt effektiv visjon av utviklingen innen kommunismen og dens tilpasning til samfunn som var annerledes enn de øst-europeiske? Her er jeg mer i tvil. Jeg kan ta feil, men jeg tror det i denne helt særegne norske Bergens-kulturen hvor Furubotn hadde sine røtter finnes en dimensjon som jeg vil kalle "anarkistisk", en meget individuell dimensjon, som er fjern fra Togliattis taktikk.

Togliatti forstod marxismen, han forsto marxismen-leninismen, men han var rede til rent intellektuelt å gå utenfor rammene av den. Han var i stand til å forstå hvilke midler en kunne bruke for å tilpasse denne kommunismen til de vestlige samfunn og han lyktes over all forventning i ltalia.

Det som gjør at jeg ikke tror Furubotn var en slik mennesketype, er nettopp hans nederlag i Norge. Et nederlag er alltid et tegn på at noe ikke stemmer. Det betyr ikke at mannen ikke var oppriktig eller modig, at han ikke var villig til å kjempe for å endre på tingene, men nettopp at noe er galt et eller annet sted på det strategiske planet.

Ut i fra denne synsvinkelen mener jeg at Furubotn oppførte seg mer som en anarkist. Han hadde en mer følelsesmessig spontan reaksjon, mindre gjennomtenkt politisk og strategisk enn Togliatti, uten at dette forringer verdien av det han gjorde. Videre finnes det et problem når det gjelder den sammenhengen Furubotn befant seg i. Han var leder for et lite kommunistparti i 1940, et parti som ikke hadde stor betydning i den internasjonale bevegelsen. Togliatti på sin side, var leder for det største vestlige kommunistpartiet etter krigen og visste dermed godt at mye stod på spill. Han kunne ikke ta sjansen på å sprenge partiet, slik Furubotn gjorde i Norge. Jeg tror Togliatti var klar over denne risikoen og følte seg dermed nesten tvunget til å gjøre bruk av mer smidige metoder i sin kamp mot Stalin.

Stalin var på sin side klar over dette problemet. På det kommunistiske informasjonsbyråets – Kominform – 2. kongress i 1949 forsøkte han med alle midler å få Togliatti utnevnt til leder for denne organisasjonen. Dette var et forsøk på å frata ham ledelsen for det italienske partiet. Togliatti avslo både da og senere, fordi han utmerket godt visste at hans viktigste middel til innflytelse var gjennom det italienske kommunistpartiet. Han måtte beholde ledelsen, nettopp for å kunne utforme sin egen langsiktige strategi.

På denne bakgrunnen kan Togliatti sies å være en ekte leninist. Han var fullstendig klar over hvor viktig det var med et revolusjonært verktøy. Hans viktigste målsetting var å bevare enhet innad i det italienske partiet. Han visste at Stalin var syk og at sykdommen ikke kunne vare evig. Derfor ventet han til Stalin døde i 1953 og vips, så gjorde han kål på Secchia. Samtidig endret han hele apparatet til det italienske kommunistpartiet ved å luke ut hundrevis av stalinistiske ledere. Han var en ekte strateg som til enhver tid utmerket godt visste hva han gjorde og hva han gikk mot.

Det at Furubotn opptrådte som han gjorde, kan en også forklare på bakgrunn av situasjonen. Dersom han hadde vært leder for det italienske kommunistparti med alle de nasjonale og internasjonale betraktninger en da måtte ta hensyn til, ville han kanskje ha utvist større forsiktighet. Kanskje ville han ha vært mer fleksibel for å bevare partiets eksistens og heller ventet til Stalin hadde forsvunnet før han satte i verk de endringene han ønsket. Men det er umulig å omgjøre historien.

Furubotns forhold til ideologi

Jeg tror ikke Furubotn var interessert i ideologi. Når Togliatti beveget seg, gjorde han dette strategisk, men siktemålet var imidlertid alltid ideologisk. Han var doktrinær, han var en kommunist. Når han beveget seg, satte han aldri ideologien, marxismen-leninismen, den grunnleggende revolusjonen, eller partiet, i fare. Han befant seg alltid på den "rette" veien og representerte derfor ingen fare for ideologien.

T.T.: Mener du at Furubotn befinner seg innenfor rammene av den kommunistiske ideologi?

S.C.: Det er helt tydelig at Furubotn er hva en i Frankrike vil kalle en sosial tenker. Han betraktet de viktige strømningene i samfunnet. Han så at mengden av intellektuelle økte og at dette var et problem fordi de ikke tillhørte arbeiderklassen. Han ante at de intellektuelle ville få stor betydning, fordi han anså vitenskap og kunnskap for å være av avgjørende betydning. På dette punkt er han altså marxist, men han er ikke en marxist-leninist. For marxist-leninistene er nemlig vitenskap og kunnskap fullstendig uinteressant. Det er fenomener som ikke er politisk viktig.

T.T.: Kan vi si at Furubotn på en måte er en politisk fornyer?

S.C.: Så absolutt, men en fornyer innenfor kommunismens rammer. Dersom en går tilbake til 1946, da Furubotn på et møte i Bergen den 7. mars stilte spørsmål om betydningen av de intellektuelle og deres stilling i forhold til kommunistpartiet og arbeiderklassen, står vi overfor en meget interessant holdning. Her viser Furubotn en ny og svært orginal synsmåte for en kommunist på den tiden. Måten han fremstiller problemet på, er den samme som de franske kommunistene gjorde omlag 30 år senere, mellom 1973 og 1976. På dette tidspunktet var han absolutt forut for sin tid i den vestlige kommunistbevegelsen.

Men allerede på dette tidspunkt er han i ferd med å sprenge de legitime rammer for hvordan et kommunistparti skal forholde seg. Ved å legge vekt på at kunnskap er et vesentlig element i utviklingen av det norske samfunn, gikk han fullstendig utover rammene for den marxist-leninistiske lære og ideologi. For denne læren er klassekampen den viktigste drivkraften i samfunnet, og det er arbeiderklassen som skal vinne. Men hva sier Furubotn? Han sier slett ikke det samme. Han hevder at drivkraften i det nye samfunnet vil være vitenskapen, og dermed står han overfor problemet med de intellektuelle. Her er Furubotn kanskje innenfor en marxistisk ramme, for Marx selv var meget opptatt av vitenskapens rolle i samfunnsutviklingen, men han er som sagt ikke innenfor rammene til marxismen-leninismen. Furubotn fungerer ikke som en kommunistisk ideolog, men som en sosial tenker, en person som er opptatt av samfunnsutviklingen. På denne tiden var kommunistene veldig lite opptatt av dette, så jeg vil hevde at Furubotn var på kollisjonskurs med den internasjonale kommunismen allerede fra 1946. Han var utro mot den stalinistiske kommunismen. Selv om en i hans uttrykksmåte finner spor av den tradisjonelle stalinistiske ordbruken, mener jeg at ideene hans er annerledes og skiller seg helt ut fra stalinismen.

Furubotn og produksjonskampen

T.T.: Et annet spørsmål dreier seg om produksjonsproblemene. Her hadde Furubotn visse visjoner som jeg gjerne vil du skal kommentere. Etter kampen for gjenreisning av landet like etter krigen var Furubotn sterkt opptatt av å klarlegge følgende spørsmål: Hva er nøkkelen til den videre demokratiseringsprosessen i Norge? Etter 1952 utviklet han sin produktivitetsteori. Den går ut på at det var en hovedoppgave for Norge a utvikle landets produksjonsevne i samsvar med det han kalte "vår tids teknikk og vitenskap". Han talte om frihet for skaperevnen i nasjonen, for å styrke landets konkurranseevne, sikre landets selvstendighet og handlefrihet. Gjennom økt produktivitet skulle Norge bidra med å avhjelpe sulten i verden. Slik ville han også tjene verdensfredens sak.

Betingelsen for at dette skulle lykkes, slik han så det, var at det måtte opprettes særavtaler på den enkelte arbeidsplass. Man skulle altså inngå Iønnsavtaler med kapitalen med forhandlingsrett til det økte produksjonsresultatet. På den måten ville han oppheve det han omtalte som kapitalens vetorett over produksjonen. Ved å samle kreftene om denne målsettingen ville han føre demokratiseringsprosessen videre innenfor landets arbeidsliv. På denne måten kunne arbeiderklassen kvalifisere seg for å bli en virkelig avgjørende kraft i landet. Han la også til denne viktige formuleringen: "Samtidig måtte naturligvis det politiske demokrati skaffe seg hel og full samfunnsmessig kontroll med all kapitalbevegelse i landet" (Vårt livssyn, 1963).

Er dette originale tanker, eller tanker man også finner innenfor andre kommunistpartier?

S.C.: Igjen tror jeg at dette er meget originalt i forhold til andre kommumstpartier og det er nok et bevis på at Furubotn på dette tidspunktet var i ferd med å fjerne seg fra en rettroende kommunistisk tankegang. Hvorfor? Du sa det selv: Hans prosjekt er å endre samfunnet, han tenker med dette for øyet. Men å endre samfunnet er ikke noe prioritert mål for en sann kommunist. En sann kommunist vil ta makten og her ligger en helt annen tankegang bak, som krever en helt annen måte å organisere seg på. For å forklare vil jeg foreta en sammenligning med Frankrike:

I Frankrike hadde selvsagt også kommunistpartiet kastet seg ut i produksjonskampen i 1945, "la bataille de la production". Partiet mobiliserte arbeiderklassen så intenst som mulig for å gjennoppbygge landet, samtidig som det satt kommunistiske statsråder i regjeringen. Men tanken bak det hele var klar: Vi har makt i regjeringen, vi skal også vinne innflytelse pa grunnplanet gjennom produksjonskampen. Dermed vil vi plutselig kunne omringe kapitalistene og middelklassen fullstendig og ta makten. Det var maktovertakelse som var målet.

Da kommunistene ble klar over at denne strategien ikke var gjennomførbar, oppgav de helt tanken om "produksjonskamp" og forsøk på å få arbeiderne til å engasjere seg i bedriftsspørsmål. Alt dette ble øyeblikkehg forlatt, og de vendte tilbake til en tradisjonell klassekamp slik den foregikk i 1930-årene.

Jeg tror at det hos Furubotn foregikk en slags glidning i tankegangen. Han går ut fra tradisjonell kommunistisk tankegang på det teoretiske og ideologiske plan, men når han kommer frem til de konkrete spørsmål, befjnner han seg på et annet plan.

Å ta makten gjennom tradisjonell klassekamp er alltid det essensielle for kommunistiske bevegelser i opposisjon. Men så får vi denne glidningen hos Furubotn og vi sitter igjen med en sosial tenker – en mann som vil endre samfunnet, ikke ved å ta makten og så gjennomføre revolusjonen ovenfra, men ved å endre tankegangen, ved å endre samfunnskreftene og alliansen mellom disse. Jeg er slått av hans forestilling om slike allianser, da den tradisjonelle kommunist på den tiden kun betraktet allianser som forbigående middel til manipulasjon av sine medallierte. Jeg tror at vi her befinner oss meget nærmere tankene til de store sosiale reformatorer etter 2. verdenskrig enn den internasjonale kommunistbevegelsen i 1940- og 1950 årene. Furubotn er her helt original. Personlig kjenner jeg ikke til noe annet eksempel på en sittende generalsekretær som intellektuelt sett i virkeligheten har avluttet sitt liv som kommunist. Furubotn befinner seg på dette tidspunktet i en annen utviklingsbane.

T.T.: Et annet forhold er at han under krigen brukte sine egne brever og dokumenter som grunnlag for å informere kamerater og kolleger om hovedlinjer i politikken. Rett etter krigen gav han ut disse dokumentene i bokform. Dokumentene ble først trykt i partiaviser, bl.a. i Friheten som utkom i nærmere 100 000 eksemplarer. Det var den nest største avisen i Norge like etter krigen. Deretter ble dokumentsamlingen utgitt i to opplag. Den ble brukt på den kommunistiske partiskolen og referert til som et viktig dokument. Jeg synes det er spesielt interessant at Furubotn i boken gjengir et brev han den 13. desember 1941 skrev til ledelsen for NKP, et brev der han indirekte kritiserte Sovjetunionen (Vårt partis politikk under krigen, s. 14–18).

S.C.: Igjen må en si at dette er en helt original fremgangsmåte i kommunistbevegelsen. En annen kommunistleder på den tiden ville aldri ha tillatt seg å gi ut slike dokumenter, fordi han meget godt måtte vite at han ville komme på kant med den kommunistiske lov. Eller også ville det bety at han gikk inn i en kamp mot russerne, slik Tito gjorde det i 1948, etter først å ha blitt angrepet. Tito gjorde ikke annet enn å forsvare seg gjennom å offentliggjøre dokumenter som viste at russerne hadde forsøkt å skape fraksjoner i det jugoslaviske partiet.

I Furubotns tilfelle var det det motsatte som skjedde. Furubotn hadde enda ikke noe behov for å forsvare seg overfor russerne, men han synes å ville sette i gang en slags debatt med dem. Selv om det er en skjult debatt maskert av mer eller mindre tvetydige brev, var det en debatt som tok sikte på å sette opp status, for å fastslå ansvaret for den politiske linjen i årene 1939–41. Det skulle ikke være nødvendig å hevde at dette var absolutt utålelig for det sovjetiske kommunistpartiet, det var også utålelig innenfor et kommunistparti.

Vi hadde et lignende tilfelle i Frankrike. I det franske partiet var det en leder på mellomnivået ved navn Georges Guingouin (født 1913), som ikke var enig i partiets linje i 1940–41. Han var anti-fascist og argumenterte for nasjonal frigjøring. Han engasjerte seg helt alene på eget initiativ i åpen kamp mot tyskerne, mot Petains regime. Han ble kraftig kritisert av partiet. Etter krigen forsøkte likevel ledelsen å få i stand et forlik, ettersom han var en meget kjent personlighet i sitt distrikt og en viktig politiker. Guingouin gikk med på forlik med partiet på betingelse av at en fikk i stand en diskusjon om hvem som var ansvarlig for årene 1939–42. Det endte med at han ble ekskludert av partiet. Ledelsen kunne ikke akseptere at en diskuterte direktivene for en politisk linje som kom fra Moskva. Det var absolutt utenkelig å diskutere dette til og med innenfor partiet, så hvordan ville det da være mulig å diskutere det direkte med russerne?!

Furubotn satte altså seg selv utenfor den kommunistiske loven. Jeg tror han visste hva han gjorde, fordi han som gammel Komintern-mann hadde god greie på hvordan det hele fungerte. Hvorfor han gjorde det er et annet spørsmål. Jeg tror han var fullstendig klar over at han var på kollisjonskurs, at han hadde utvist en meget alvorlig mangel på disiplin og at russerne selvsagt ikke kunne godta dette. Igjen mener jeg at Furubotn er original i det at han gikk utover de vanlige rammer for kommunismen. Ved å offentliggjøre interne dokumenter som inneholdt interne diskusjoner fra årene 1940–41, gjorde han dessuten noe som kommunister vanligvis gjør: han brukte historien i den politiske kampen. Stalin gjorde også alltid dette.

Igjen synes det å ha forekommet en slags glidning når det gjelder fremgangsmåte og tankegang. Det er ingen tvil om at Furubotn ville forme unge partimedlemmer ved å gi de unge et virkelig bilde av hva partiet var. Dette er også meget farlig fra et kommunistisk synspunkt: Det er ikke i samsvar med kommunistisk lov å forklare unge kommunister hvordan partiet virkelig fungerer og hvilke feil som kan begås. Til de unge kommunistene sier en bare en ting: "Vær så disiplinerte som mulig. Dersom dere følger direktivene og utfører arbeidet deres som kommunister på en tilfredsstillende måte, vil dere stige i gradene innad i partiet. Jo mer dere stiger, jo mer vil dere komme til å kjenne partiets hemmeligheter, hvordan det hele fungerer." Den virkelige måten partiet fungerer på er en "partihemmelighet".

Stalin ville aldri ha tillatt seg å forklare offentlig hvordan det sovjetiske kommunistparti fungerte. Det var noe bare de øverste lederne og knapt nok de, visste. Det var nettopp dette som var Stalins og hele systemets styrke. Hemmeligheten er noe helt grunnleggende i måten et kommunistisk parti fungerer. Uten den kan det ikke lenger eksistere. Altså er Furubotns holdning her nok en gang bygget på et klassisk kommunistisk prinsipp: En bruker historien i den politiske kampen for deretter å gå over til noe helt annet, og fjerne seg fra den normale måten partiet fungerer på. Dette er nok et trekk som viser at Furubotn rett etter krigen allerede hadde avskåret seg rent intellektuelt fra den virkelige kommunismen. Han brøt i realiteten med kommunismen.

Kampen mot titoismen

Men hva ville egentlig kampen mot titoismen si? I virkeligheten betydde dette kamp mot de tidligere motstandsfolkene, mot de kommunistiske motstandsfolkene som hadde altfor mye selvstyre i forhold til Moskvas linje. Under motstandstiden hadde en rekke kommunister som var sterkt engasjert også i væpnet kamp, skapt en slags solidaritet seg imellom. Denne solidaritet stod i konflikt med den mer generelle solidariteten overfor Stalin og den stalinistiske linje. Alt gikk noenlunde bra så lenge Stalin like etter krigen, inntil 1947, fulgte en nokså patriotisk linje. Men så begynte den kalde krigen og Kominform ble opprettet. Så snart Stalin strammet inn og hevdet at den nasjonale holdningen måtte vike til fordel for den proletariske internasjonalismen, ble krisen mye sterkere i kommunistbevegelsen.

T.T.: Synes du det er rimelig at russerne etter 1948 var usikre på hva de skulle gjøre med Furubotn?

S.C.: Den Kommunistiske Internasjonale ble offisielt oppløst 15. mai 1943 men alle vet at den ikke sluttet å fungere reelt. Ledelsen ble bare overført til en internasjonal avdeling i det sovjetiske kommunistpartiet. Ingenting var forandret. Jeg vil snarere si at alt hadde forverret seg, fordi det på Kominterns tid i det minste fantes et forum hvor partiene var representert og hvor de internasjonale kommunistlederne var til stede. Etter den formelle oppløsningen av Komintern, ble den internasjonale kommunistbevegelsens problemer kun tatt hånd om av den sovjetiske sentralkomiteen. Dermed hadde ikke de ulike partilederne lenger noen mulighet til å øve innflytelse i løsningen av de problemer som oppsto. Stalin fikk altså et sterkere grep om kommunistbevegelsen. Under disse omstendigheter er det for det første utenkelig at russerne ikke visste at Furubotn ikke lenger var en rettroende kommunist. De haddett agenter innad i det norske partiet som informerte dem om interne konflikter som Moskva hadde fulgt med ekstrem oppmerksomhet helt siden 1919. Det fantes massevis av papirer om indre forhold i det norske partiet (TT: noe den midlertidige åpningen av Moskva-arkivene vioste 1992–1994).

For det andre var russerne nødt til å forberede seg på å ta affære. Det er utenkelig at de kunne godta at Furubotn gjorde som han ville. Samtidig som de med betydelig risiko bestemte seg for å knuse Tito, som hadde foretatt et lite sidesprang, hvordan kunne de da godta at en leder i et mindre land tillot seg et mye større sidesprang? Ganske tidlig, sikkert allerede i 1945, begynte russerne å ta sine forholdsregler. Jeg har hørt forskjellige ting om innblandingen i Furubotn-saken i 1949 fra tidligere tillhengere av den kommunistiske bevegelse. Disse informasjonene tyder på at russerne forberedte hele denne saken. Et medlem av et annet kommunistparti ville aldri ha våget å blande seg inn i det norske partiets indre anliggender, dersom ikke russerne hadde gitt ordre om dette og sagt hva som skulle sies – som f. eks. på landsmøtet til Norges Kommunistiske parti i 1949. Eksempler på dette er østtyskeren Anton Ackermann (1905–1973) og dansken Aksel Larsen (1897–1972) på partikongressen i 1949.

Det er altså helt tydelig at russerne har styrt denne saken fra begynnelse til slutt. Ja, kanskje det til og med var de som fremkalte den. Det vet vi at de har gjort i andre kommunistpartier, som i det spanske kommunistpartiet. Der ønsket de å kvitte seg med visse personer og visse problemer. Det er ingen tvil om at russerne stod bak det hele i Norge og at det var de som manipulerte i Furubotn-saken. Saken ble helt sikkert uttenkt i Moskva, selv om de naturligvis brukte norske partimedlemmer til å løse problemet.

T.T.: I 1948 utga Furubotn en brosjyre som het "Kampen for Norges suverenitet". Den utkom bare et par måneder etter at fordømmelsen av Tito hadde funnet sted.

S.C.: Her tror jeg Furubotn utmerket godt visste hva han gjorde. Det var en ren provokasjon overfor russerne. Kampen hadde helt tydelig begynt. Grunnen til at han engasjerte seg i denne kampen kjenner jeg ikke. Det er kanskje ingen som kjenner den, men det er helt tydelig at denne handlingen kan ses på som et kampsignal.

T.T.: Etter partikongressen i februar 1949 mistet russerne sin kontroll med flertallet i NKP-sentralkomiteen. Det lyktes dem ikke å bruke Aksel Larsen i Danmark og Anton Ackerman fra Øst-Tyskland til å presse landsmøtet. Russerne hadde altså forgjeves forsøkt å løse problemet på en politisk måte. Andre kommunistpartier ville kanskje ha kastet en Furubotn på dette tidspunktet. Imidlertid styrket han sin lederstilling i det norske partiet.

Noen måneder senere – kort tid etter Stortingsvalget i 1949, like etter Rajk-saken i Ungarn – begynte førkrigslederen Johan Strand Johansen (1903–1970) å komme med anklager om at ledende Furubotn-folk var titoister og trotskister. Han fikk med seg en flokk håndsterke karer og tok partikontorene med makt. En norsk historiker, Terje Halvorsen (f. 1940), sier at dette var et "One-man show" fra en partileder ute av mental balanse. Dette hevder han spesielt fordi Strand Johansen fikk et dramatisk nervesammenbrudd i tiden omkring denne aksjonen. Strand Johansen hadde nervene på høykant, det er riktig. Men jeg lurer på om ikke dette var et smart forsøk fra russernes side på å kjøre en annen leder fremfor seg for så å vente på reaksjonene. Dersom Strand Johansen skulle bli fordømt, ville ingen andre være ansvarlig enn den "gale" selv. Er ikke dette en klassisk russisk måte å løse problemene på?

S.C.: Absolutt. Det var en av Stalins berømte metoder. Det var alltid hans store styrke å manøvrere i det skjulte. Han viste seg aldri på arenaen. Han satte igang andre krefter og personer, og viste seg selv først når alt var avgjort og kampen vunnet. Da grep han offisielt inn, og alle kunne hevde at det var Stalin som hadde vunnet kampen. Russerne opererte alltid på denne måten.

T.T.: Høsten 1949 oppdaget Furubotn-tilhengerne at det var de skandinaviske og vest-europeiske kommunistpartiene som først fordømte Furubotn. Deretter kom det øst-tyske partiet og så det bulgarske, "Dimitrovs parti". Russerne tidde stille. Hvorfor gjorde de det?

S.C.: Dette er ganske normalt. Vi har et lignende tilfelle i det amerikanske kommunistpartiet: Lederen for dette partiet, Earl Browder (1891–1973), hadde ikke riktig forstått meningen med oppløsningen av den kommunistiske Internasjonale i 1943. Han trodde at en også måtte oppløse kommunistpartiene, og dermed omskapte han det amerikanske partiet til en bred politisk bevegelse. Naturligvis ble russerne rasende og bestemte seg for å gjøre ende på den amerikanske lederen. Men de blandet seg ikke direkte inn, det ble det franske kommunistpartiet som utførte oppdraget. Nestlederen, Jaques Duclos, offentliggjorde en lang tekst som inneholdt sterk kritikk av Browder, og franske partifolk ble sendt til kongressen i det amerikanske partiet for å fordømme lederen. Russerne viste seg imidlertid ikke. Dette er altså en klassisk stalinistisk metode. Som vi sier i Frankrike: "Vi tar en for å slå en annen". Moskva griper først inn i store kriser og når utfallet er av stor betydning for dem, som for eksempel i Kina i 1960 og i Tito-saken. I mindre kriser bruker en andre medlemmer av kommunistbevegelsen for å løse problemene. Franskmennene som er meget rettroende kommunister og meget lojale mot Moskva, blir ofte sendt ut for å være politi.

Jeg synes ikke at det er det minste rart at russerne ikke kom med kommentarer i tilfellet Furubotn. Russerne later alltid som om den kommunistiske bevegelsen er bygget på demokratiske prinsipper: Alle har tilsynelatende rett til å diskutere. Russerne vil ikke blande seg inn i andres saker... Men i realiteten styres alt fra Moskva i minste detalj. Det er altså ikke noe uventet i denne saken – den er ganske normal.

T.T.: Furubotn ble valgt inn i ledelsen av Kornintern i 1927 og bodde mange år i Moskva. Han var ikke bare et navn for Stalin. Kan det tenkes at det var Stalin som besluttet å kaste Furubotn ut av det norske partiet?

S.C.: En så viktig beslutning som det å kaste en generalsekretær ut av et parti, var en beslutning som måtte gå gjennom Stalin. Utnevnelsen av generalsekretærer i partiene var et av Stalins privilegier, et privilegium for toppen av kommunistbevegelsen. Jeg vil nesten gå så langt som å si at i det kommunistiske spillet innehar generalsekretæren i partiet nesten samme rolle som kongen i et sjakkspill. Det er den grunnleggende brikken, altså er det den brikken som Stalin kontrollerer. Ut fra dette kan vi si at avgjørelsen helt sikkert er tatt av Stalin.

T.T.: Men det må ha kommet som en overraskelse på russerne da Furubotn ble valgt til generalsekretær under krigen. Det må ha blitt et problem for dem?

S.C.: Det er en annen sak. Det er sannsynlig at russerne ble overrasket, men det som nok fremfor alt kom som en overraskelse, var at man i NKP tok en beslutning uten på forhånd å kontakte dem. Det var udisiplinert at et kommunistparti selv valgte en generalsekretær. Generalsekretæren skulle utpekes av Moskva, slik hadde det alltid vært. Furubotn kom dermed allerede under krigen i full konflikt med lovene i den kommunistiske bevegelsen. Jeg har enda til gode å høre om en generalsekretær som ikke er blitt utpekt av Moskva, hvor vedkommende har fått lov til å bli sittende. Det forekommer ikke. Unntaket her er det kinesiske kommunistpartiet, hvor Mao Tse Tung mellom 1931 og 1935, ble utmanøvrert av Chou En Lai. Men Chou En Lai ble støttet av tyskeren Otto Braun. Han var representant for Stalins Kommunistiske Internasjonale og tok alle avgjørelser i Kina. Samtidig var Chou En Lai omgitt av andre kinesere som var blitt formet i Moskva og som egentlig var Stalins agenter.

Så, under en lang vandring i 1935, foretok Mao Tse Tung et virkelig statskupp. Han tok over ledelsen i det kinesiske kommunistpartiet. Men vi vet hvordan det endte. Først fikk vi meget kjølige forbindelser mellom Mao og Stalin i årene 1949–53. Siden kom et brudd med den internasjonale kommunistbevegelsen under Krustsjov, rundt 1960. Den opprinnelige årsaken til dette var ganske enkelt den at Mao aldri hadde blitt utpekt av den kommunistiske Internasjonale og Stalin. Vi ser at det i en slik absolutt unormal situasjon, hvor en generalsekretær tar ledelsen i et parti uten Moskvas velsignelse, finnes spirer til brudd.

T.T.: Furubotn har i skriftlige dokumenter under og umiddelbart etter krigen fortalt at han sendte et brev til russerne for å få deres godkjenning som generalsekretær for det norske kommunistparti. Han skrev i 1946 at han ikke fikk noen godkjennelse. Han fikk aldri noe svar på brevet som han sendte med Martin Brendberg (1896–1953) til Stockholm i 1942.

S.C.: Jeg kjente ikke til denne historien. Jeg synes den er meget illustrerende, sett fra to synsvinkler, For det første innsetter Furubotn seg selv som generalsekretær og informerer så Stalin om dette. Denne handlingen er helt utrolig. For det andre gav russerne aldri noe svar. Vi vet hva det betyr. Det betyr at det foreligger et problem, at russerne ikke er enige i utviklingen og at de venter på en passende anledning til å gjøre noe med situasjonen. Denne historien forteller til fulle at situasjonen helt fra begynnelsen av var unormal i NKP.