Logg inn
Peder Furubotn - Et biografisk sammendrag fra 1890 til 1950
03/03/2023
Innledning
Denne artikkelen av professor dr.philos. Torgrim Titlestad har ingen fotnoter, da dokumenterte kildehenvisninger finnes i en rekke av hans bøker, med komplett bibliografi i Titlestads bok "Ustoppelig", Omnibus forlag 2020. Titlestads topphemmelige Moskva-dokumenter er i dag elektronisk tilgjengelig på engelsk på Arb-ark i Oslo.
I denne fremstillingen skal du få bli kjent med en av Norges mest fargerike og karismatiske politiske ledere på 1900-tallet. Det forunderlige er at han i dag er slettet fra norske skolebøker og kollektivtradisjonen om motstandskampen i Norge 1940–1945. Han kjempet i fem år en kamp på liv og død for ikke å bli drept av Gestapo i Norge, og ble et forbilde på hvordan man kunne overleve illegal kamp mot den overmektige tyske okkupasjonen og dens norske hjelpere i NS. Samtidig under krigen i Norge, sto han i en hemmelig og farlig kamp for å gjøre slutt på Stalins herredømme over norsk kommunisme.
Tidligere ble disse motsetningene med Moskva fremstilt som en uklar strid mellom Furubotn og det russiske kommunistpartiet og motstandere i NKP. I dag er forskningen kommet langt lenger. Mer og mer ser vi at Det sovjetiske kommunistpartiet – det russiske – ikke var et vanlig parti, men fra 1929 mer og mer kom under Josef Stalins personlige kontroll. Gjennom hemmelige etterretningsorganisasjoner styrte han med hensynsløse og nesten usynlige metoder. Han vek ikke tilbake for brutale likvideringer utenfor Russland: mest kjent er drapet på Leon Troski i Mexico i 1940. Denne forskningserkjennelsen ligger bak artikkelens hyppige bruk av Stalins navn internt i NKP-kampen. For ham var kommunistpartiene hans personlige verktøy for å ha innflytelse i internasjonal politikk. Om partiet var lite eller stort spilte liten rolle: hovedpoenget for ham var å ha hjemlige kommunistledere som blindt fulgte hans til tider absurde ordrer, som under Moskvaprosessene på 1930-tallet og under pakten mellom Hitler og Stalin 1949–1941. Vi har mange uomtvistelige bevis på at han fulgte nøye med i hva de ulike kommunistlederne i Vesten til hver tid foretok seg, spesielt basert på åpne russiske dokumenter som ble gjort tilgjengelige i en kort periode på 1990-tallet. Det viktigste virkemidlet hans var bruk av systematiske løgner og plantede ryktekampanjer for å felle sine motstandere, noe som i dag er gjennomdokumentert. Vi må ikke glemme at Josef Stalin sto bak dannelsen av det russiske desinformasjonsinstituttet så tidlig som i 1923.
Den norske hovedpersonen i vår kontekst
Peder Furubotn, f. 28.8.1890, d. 19.11.1975. Han var født inn i en vestlandsslekt fra Sunn- og Nordhordland, og oppvokst på Vaksdal ved Bergensbanen. Han skulle bli en av Norges fremste spesialister på internasjonal politikk i sin tid.
Han ble utlært som møbelsnekker i Bergen. På grunn av sine håndverksevner ble han tidlig valgt inn i byens komité for godkjenning av nye møbelsnekkere. Han kom med i den radikale delen av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet, og ble en av lederne for den revolusjonære fløyen i Arbeiderpartiet som valgte medlemskap i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i Moskva i 1919. Da Arbeiderpartiet ble splittet i 1923, ble han med knapt flertall beseiret av Einar Gerhardsen som ny partisekretær. Følgelig fratrådte han Arbeiderpartiet og ble generalsekretær i det nydannede Norges kommunistiske parti i november 1923. Fra 1925 til 1929 var han formann i NKP. NKP var i stadig tilbakegang, og i 1930 ble han invitert til et lengre opphold i Moskva.
Tidlig internasjonal toppleder
Han hadde vært medlem av presidiet i Komintern, dvs. den globale kommunistiske toppledelsen, fra 1927 til 1928. Han satt i møte med Josef Stalin første gang i 1924, men ble så nedgradert til medlem for eksekutivkomiteen (EKKI). Så fikk han i 1931 en liten organisatorisk opptur som kandidatmedlem av presidiet fra 1931 til 1935. Deretter måtte han forlate Komintern-ledelsen etter 8 år.
Fanget i Moskva i 8 år
I Moskva kom han allerede fra 1931 internt i konflikt med Stalin-linjen og fikk sparken fra sin stilling ved Lenin-skolen grunnet politiske «avvikelser». Der var han lærer i det som kaltes det nasjonale spørsmål. Et omfattende stenografert referat på tysk i arkivet i Moskva viser at han høsten 1931 ble utsatt for streng kritikk fra Stalin-ledelsens side. Ledelsen «dømte» ham til å arbeide på en møbelfabrikk i 1 år. Dette var en vanlig stalinistisk metode for å straffe «ulydige» kommunistledere på dette tidspunktet. Sammen med familien sin, hustru, sønn og to døtre, fikk han det stadig vanskeligere med å overleve i Moskva, også økonomisk. I 1934 søkte han om hjemreise, men Komintern (med støtte fra NKP) avslo det. Fra da av begynte Stalins masseterror med henrettelser og konsentrasjonsleire i stort format.
Furubotn ble også rammet. I 1937 under en større undersøkelse av NKP i Moskva, blandet han seg inn i diskusjonen og ble strengt irettesatt fra kominternlederne for å ha kommet med kritikk mot ledelsen i en diskusjon hvor han ikke var tillatt å være med. Han ble truet med at hans «stille sabotasje» og disiplinsbrudd ville bli behandlet som en egen sak etter møtet. Høsten 1937 ble Furubotns sønn, Gilbert, utsatt for Komintern-anklager som truet hans liv. Han ble reddet i siste liten, men angrepene på ham kunne oppfattes som et forsøk på å «legge økende press på den omstridte faren Peder Furubotn», som Morten Jentoft skrev i 2012. I et hemmelig Komintern-møte ble han så anklaget for å være spion for Storbritannia, noe han avviste på det sterkeste. Over tre spalter på fremsiden av Tidens Tegn i Oslo i mars 1938 ble det påstått at Furubotn skulle henrettes i kjølvannet på Moskva-prosessene. Denne uidentifiserte «lekkasjen» reddet trolig Furubotns liv. Det er ennå uoppklart hvorfor han unngikk arrestasjon, fysisk tortur og henrettelse. Stalin slapp ham under tvil tilbake til Norge høsten 1938 –etter 8 år i Moskva. Hans sønn, Gilbert, og familien hans måtte bli tilbake, som gisler (Gilbert fikk reise hjem i 1946, men Stalin beholdt hans hustru og to barn i sine hender.).
Til Norge og inn i krigen i 1940
Under den tyske okkupasjonen av Norge, var han den første sivile nordmann som åpent oppfordret til motstand mot den tyske okkupasjonen (Vestlandskonferansen, juli 1940). Han ble arrestert 16. august 1940, men forhandlet seg til å sitte i husarrest. Med det samme han slapp ut av Gestapo-huset i Bergen etter en drøy times forhør, flyktet han og gikk under jorden. NKP-ledelsen i Oslo befalte at han skulle gå tilbake i sin legale tilværelse, da hans illegale kamp mot tyskerne i Norge truet troverdigheten i pakten mellom Hitler og Stalin, som NKP understøttet. Furubotn ble etter hvert en førende motstandskraft og arbeidet for en allianse av tverrpolitiske krefter, primært på Vestlandet. Opposisjonen i NKP i Oslo-området støttet ham og fikk ham valgt som ny rikspolitisk NKP-leder 31.12.1941. Noen av hans motstandere i partiet regnet da med at tyskerne raskt ville pågripe ham og rydde ham av veien, slik at NKP ved hjelp av tyskerne ville få kvittet seg med «problemet» Furubotn.
Moskva var imot hans nye ledende stilling og beordret ham tidlig i 1942 til å dra til Sverige «i sikkerhet». Furubotn motsatte seg enda en gang Stalins vilje, og kjempet under mottoet «Her skal vi leve, her skal vi dø.» Motsetningene med Komintern/Stalin, parallelt med den intense jakten Gestapo utsatte ham for, førte til en dramatisk konflikt med Stalins sabotørleder i Norge, Asbjørn Sunde («Osvald»). Sunde arbeidet under NKVDs ledelse, dvs. under Stalins hemmelige politi. Sunde nektet å bøye seg for Furubotns krav om å bryte med den russiske overkommandoen og gå inn under hans norske motstandsledelse. Sundes lojalitet overfor Stalin var ubrytelig. Furubotns motsetninger til russerne fortsatte, mens kampen mot tyskerne sto i fokus.
Et illegalt motstandssentrum i Norges fjell
Fra sitt illegale, skjulte hovedkvarter ledet Furubotn i Norge en betydelig motstandsorganisasjon med anslagsvis 6000 illegale medarbeidere inntil 8. mai 1945. Furubotn ville ikke ha radiokontakt med Moskva, noe de fleste andre kommunistledere i Europa hadde. Dermed slapp han unna direkte russisk kontroll. Men Moskva-intrigene ble plantet i hans hovedkvarter av Torolv Solheim høsten 1943. (Solheim var en av de tre som dannet Sosialistisk Folkeparti i 1961, og var formann 1969–1971). Han var en del av et familienettverk som var knyttet til Moskva, og Solheim holdt et hemmelig foredrag i sentralforlegningen om Furubotn som en norsk Genrik Jagoda, dømt til døden og henrettet i Moskva samtidig med Nikolai Bukharin i 1938. Bukharin hadde lenge vært en av de fremste liberale sovjetlederne etter revolusjonen i 1917, og rettsaken mot ham vakte stor internasjonal oppsikt. Vi vet i dag at den var basert på løgnaktige «beviser» Stalin hadde presset frem gjennom brutal tortur.
Solheim antydet også at NKPs ledelse var infiltrert av Gestapo, en antydning som pekte mot Furubotn som han ville ha avsatt. Solheims anklager skapte stor uro i forlegningen, og medvirket sterkt til at vaktmannskapene for sentralforlegningen brøt med Furubotn og dro til Asbjørn Sunde. Dette bruddet på den militære sikringen av forlegningen opplevde furubotnfolkene som en åpenbar desertering. Våren 1944 var Furubotn uten beskyttelse i tilfelle av tysk angrep. Det hadde en tid vært en viss uro i forlegningen, spesielt da Furubotn hadde slått i bordet og sagt: «Jeg gir meg faen i Stalin og Moskva!» Furubotn hadde høsten 1942 følt seg så presset fra Moskva at han hadde drøftet tanken om å danne et nytt kommunistparti.
Han og hans stab var nær ved å bli knust ved flere anledninger (med «Aksjon Almenrausch» som den største i juni 1944). Over 800 tyske soldater og offiserer omringet Valdres for å fange Furubotn, men mislyktes – til tross for flere drepte og arresterte av Furubotns stab. Fra Valdres organiserte Furubotn likevel krigens største sabotasjeaksjon i Norge høsten 1944 (Oslo havn). Denne svære aksjonen sjokkerte den norske nazi-ledelsen og ga gjenlyd i Hitlers Berlin. Furubotns organisasjon spesialiserte seg bl.a. på trykte illegale aviser i store opplag (tidvis ca. 50 000 i opplag) som motvekt til tyskernes sensur av nyheter til det norske folk. Denne aktiviteten som medførte dødsstraff fra tysk side bidro sterkt til å holde frigjøringshåpet levende hos nordmenn. En enkelt illegal avis sirkulerte under trussel om straff, til tallrike lesere.
Det at Furubotn måtte skaffe seg ca. 50 forskjellige dekningsplasser for seg og sitt hovedkvarter på 5 år antyder de svære vanskelighetene han måtte overvinne for å gjennomføre sin unike motstandskamp i Norge. Aldri før hadde en nordmann måtte leve i fem år på flukt fra en så overlegen motstander som tyskerne og Gestapo utgjorde. Han undertegnet med sitt fulle navn i den illegale pressen. For mange ble han den gangen et symbol på motstandskampen.
Drapsforsøk med russisk opphav?
Det er også mulig at Furubotn var utsatt for minst ett likvidasjonsforsøk fra Stalins side, spesielt i forbindelse med Aksjon Almenrausch, da vaktmannskapene på forhånd hadde forlatt sitt vaktansvar for sentralforlegningen. En av dem som rømte til Sunde ble tatt av Gestapo og anga Furubotns oppholdssted, samt Sundes. Men etter at Gestapo slo til mot Sunde, som selv så vidt unnslapp under skuddveksling, hadde han 8 dager til å varsle Furubotn om det tyske angrepet. Moskvaagenten Sunde advarte imidlertid ikke Furubotn, enda han befant seg nokså nært Furubotn. Det er mulig at Sundes oppførsel var en bit av det som kan kalles «indirekte angiveri». I alle fall er det interessant at i Sovjetunionen sto det klar en kommandogruppe av norske partisanfrivillige som skulle droppes med fallskjerm i Østlandsområdet om NKP-ledelsen ble tatt. De skulle videreføre NKP-hovedkvarterets arbeid dersom tyskerne knuste ledelsen, slik de nesten greide under Aksjon Almenrausch. Furubotn og ledelsen overlevde imot alle odds. Undersøkelser på 1970-tallet kunne ikke vise at russerne hadde så langtrekkende fly at de kunne slippe av kommandoen og returnere. I 2017 kom det imidlertid informasjon om at Storbritannia etter 1941 hadde et hemmelig bombefly-samarbeid med Sovjetunionen ved en base ved Arkhangelsk (Jagodnik). Da ble dette omtalte droppet sannsynlig da britene stilte store og langtrekkende Lancasterfly til disposisjon for russisk bruk som gjenytelse for basen. Hadde tyskerne fanget og drept Furubotn og alle hans medarbeidere i 1944, kunne russerne fått sin vilje og sendt inn en ny og «akseptabel» ledelse fra Moskva. Da kunne Stalin styrt NKP slik han allerede ledet andre europeiske kommunistpartier fra Moskva.Frigjøring og fortsatt kamp for uavhengighet av Moskva
Den 8. mai 1945 var krigen over i Norge. Furubotns dramatiske illegale tilværelse gjennom fem år var over: de tyske naziagentene var nedkjempet og faren for deres våpen var over. Men nye farer truet, denne gangen først og fremst fra øst – fra verdenskommunismens hovedstad og dens agenter i Norge. Dens agenter besto i første rekke av tidligere NKVD- og GRU-agenter, samt minst 30 av de bortimot 120 norske kvinner og menn som var blitt hjernevasket til ubetinget sovjetlojalitet på spesialskoler i Moskva i mellomkrigstiden. Josef Stalin kunne spille på et nettverk av ca. 50 villige medhjelpere i og omkring NKP etter 1945.
Først sto de første stortingsvalg siden 1936 for døren. I september 1945 gikk NKP fra å være et ubetydelig småparti før krigen til å vinne et overraskende gjennombrudd på hele 11%, selv om partiet ikke stilte lister over hele landet. Tusenvis av nye medlemmer strømmet til partiet og partiets hovedorgan, Friheten, hadde en stund mer enn 100 000 i daglig opplag. Da det første ordinære landsmøtet etter krigen fant sted, hadde partiet 34 000 medlemmer over hele landet.
Ytre sett kunne det se ut som om partiet kunne se en lys fremtid i møte: Den politiske radikaliseringen i valgene i 1945 hadde gitt NKP en fremskutt posisjon i landets politikk, med to regjeringsmedlemmer i landets samlingsregjering. (Furubotn selv ønsket ingen statsrådsplass, han ville bygge det nye partiet, hans livs store sjanse.). Selv om landsgjennomsnittet «bare» utgjorde nesten 12% lå gjennomsnittsprosenten i byene på 17%. I en rekke norske byer var det «sør-europeiske» politiske tilstander: NKP fikk 25% av de avgitte stemmene i Bergen, 20% i Trondheim og Oslo. I en kommune som Kjelvik fikk de over 50%. I 20 kommuner hadde de mellom 30 og 50%. Ser vi på en industriby som Stavanger, hvor kommunistene knapt hadde 1% før krigen, lå gjennomsnittsprosenten på 15%, mens de i industribydelen Nylund hadde 25%. Vel 50% av mannlige velgere her stemte kommunistisk. I praksis betydde det at NKP var et dominerende parti på en rekke arbeidsplasser og i fagforeninger. Radikaliseringen slo ut i at NKP hadde mellom 30 og 40% av LO-medlemmene som «sine» tilhengere i 1945–46. Den sterke kommunistiske tendensen økte helt til begynnelsen av 1947, da NKPs landsgjennomsnitt på Gallup var steget fra 12 til 15%.
Moskva griper inn på nytt i 1946
Men internt i partiets gamle medlemsrekker kokte det av misnøye med at Peder Furubotn var den ubestridte lederen i partiet. Han ble også applaudert i andre vestlige kommunistpartier for sin krigsinnsats. Hans klare nasjonale profil under krigen og i de fleste av de dagsaktuelle politiske spørsmål i Norge i 1945–1946 brøt med den førkrigsindoktrinerte NKP-mentaliteten om klassekamp og blind lojalitet til lederne i Moskva. Dokumentinnsynet i hemmelige sovjetdokumenter fra 1992 til 1994 viser at noen av de fremste av NKPs førkrigsledere stadig besøkte den sovjetiske ambassaden i Oslo og ba russerne gripe inn mot Furubotns ledelse av NKP. De russiske notatene fra noen av disse henvendelsene viser en viss tilbakeholdenhet ved disse direkte henvendelsene mot å fjerne Furubotn som NKP-leder.
Men bak kulissene grep russerne inn ved tidligere og nye kanaler, og vi kan påvise at Moskva sto bak en organisert kampanje for å fjerne Furubotn som NKP-leder på det første ordinære landsmøtet i 1946. Til tross for en omfattende virksomhet, lyktes russerne og deres norske allierte ikke med å styrte Furubotn gjennom valgene, men de fikk inn en Løvlien-tro flertallsgruppe i partiets sentralstyre. Det var umulig å rokke ved Furubotns personlige renommé som partiets leder under krigen.
Intrigene mot ham fortsatte likevel uhemmet. Furubotn registrerte det interne intrigemakeriet og deres pågang på de russiske representantene i Norge. Da han været det internasjonale klimaskiftet med en kommende kald krig, skjønte han at dette også kunne sette hans liberale nasjonalkommunistiske linje på svarteliste. Han sørget for å få en invitasjon til det østtyske kommunistpartiets landsmøte i 1947 for å presentere sin egen politikk og få den drøftet og akseptert. I Berlin møtte han Mihail Suslov, som var en av de fremste, yngre partitoppene i Moskva: en slags høyre hånd for Stalin og kalt «Stalins arving». Utrolig nok finnes det et ikonisk foto av et møte mellom en rakrygget og høy Peder Furubotn som med sin svære møbelsnekkerneve hilser på en nedbøyd Mihail Suslov med sine smale hender.
I Moskva igjen 1947
Etter dette møtet ble Furubotn invitert til Moskva i desember 1947, vel en måned etter dannelsen av Kominform som skulle utgjøre den internasjonale ledelsen av alle kommunistpartier. Dit var Furubotn imidlertid ikke invitert. I Moskva fikk Furubotn ikke møte noen av de sovjetlederne han ønsket, og han skjønte at han allerede hadde falt i Stalins vanry med sterke ubehageligheter i vente. Han nedla umiddelbart sitt verv som leder for NKP, en stille protest mot russernes åpenbare mistillit til ham. Derfor ble han skandalisert av sine motstandere i ledelsen for NKP, da de mente at en partileder ikke hadde rett til å legge ned sitt lederverv uten godkjennelse av partiledelsen, som nå besto av Løvlien-folk.Hemmelig angrep på Furubotn i Moskva i 1947
Furubotn hadde en god politisk nese for de farer som ventet ham, men han visste ikke at Moskvaledelsen allerede hadde nedfelt et avgjørende dokument for å ødelegge ham som NKP-leder. I kommunistpartienes skandinaviske Moskva-kontor hadde de en tid i 1947 utarbeidet et omfattende materiale for å «avsløre» ham som trotskist. Siden Moskvaprosessene på trettitallet og Stalins drap på Leo Trotski i det fjerne Mexico i 1940, ble trotskistene brannstemplet som usselt avskum som ifølge statsadvokaten i Moskva fortjente å skytes som gale hunder. Den typiske stalinistiske metoden for å bekjempe uregjerlige partiledere var å regissere aksjonsplanen i Moskva, og dernest få berømte vesteuropeiske kommunistledere til å foreta den offentlige utstøtelsen. Ved dette Moskvadokumentet lå et utkast skrevet for å undertegnes av et par av Vest-Europas mest berømte kommunistledere. Det vil si: mens Furubotn var gjest i Moskva og isolert fra samtaler med personer i den sovjetiske partiledelsen, var planene i ferd med å klargjøres for å ødelegge ham politisk. Interessant nok er dokumentene adressert til bl.a. Suslov, kort sagt ble de forelagt Josef Stalin. Der sto saken ved slutten av 1947. Men så kom oppgjøret med Josef Tito i Jugoslavia, som Furubotn flere ganger siden krigen var blitt sammenlignet med. Tito ble Stalins nye hovedfiende. Følgelig ble dokumentbunken i Furubotns sak i 1947 snudd: han måtte portretteres som titoist og trotskist og følgelig som Gestapo-agent og etter krigen: amerikansk agent.Russerne forbereder seg på å angripe Furubotn i 1948
Stalin selv var selvsagt med på å bestemme Furubotns skjebne. Så skulle utstøtningen av Furubotn grundig forberedes for å hindre feilslag. Våren 1948 møttes den sovjetiske militærattachéen i Oslo Nikolai Petrenko, og Asbjørn Sunde under et sovjetinitiert ferieopphold på fjellet. Her ble Sunde involvert i å gjøre en innsats for å fjerne sin gamle fiende Furubotn fra NKP. Han kunne forberede noen av sine mest betrodde våpenbrødre på en kommende aksjon. Våren 1949 ble han stadig observert på reisefot av NKPs faglige sekretær, Egil Berg.
Furubotn gjorde det ikke bedre for seg selv om han offentlig proklamerte en kraftig retorikk til forsvar for Sovjetunionen. Motsetningen mellom hans offisielle prosovjetiske lojalitet og hans virkelige innstilling kom tydelig til uttrykk i den for russerne utfordrende brosjyren, i norske farger, som kom ut i 1948: Kampen for Norges suverenitet. Der proklamerte han at spørsmålet om Norges suverenitet sto i en særstilling i forhold til lignende spørsmål i andre land. Den hadde en rolle som gjorde den til utgangspunkt for absolutt all politikk i Norge. Motstanderne hans i partiet forsto innholdet med en gang: Furubotn satte Norges interesser over klassekampens og Sovjetunionens. Dermed mente de at han hadde bevist at han var klasseforræder og det som verre var.
Landsmøtet i NKP som Stalin tapte i 1949
Mens denne prosessen pågår er Furubotns fiender i partiledelsen i sterk aktivitet for å forberede det neste landsmøtet i 1949, der Furubotn for alvor skulle felles og fordømmes. Samme prosess var i gang i alle østeuropeiske stater der russerne hadde tatt kontroll over samfunnsmakten etter 1945. Tusenvis av spesielt medlemmer fra motstandskampen i de respektive land ble utsatt for systematisk løgnaktige anklager, torturert og henrettet – i beste fall fengslet under elendige forhold. Den sovjetiske ambassaden i Norge hadde før landsmøtet i NKP forberedt 120 sider som ble oversendt til GRUs overkommandant, Matvej Zakharov. Alle Furubotns tilhengere blant de norske landsmøtedelegatene var avmerket med en rød hake. Rapporten var signert av Sovjets militærattache i Oslo, Nikolai Petrenko.
I februar 1949 gikk landsmøtet av stabelen under intense diskusjoner for og imot Furubotn-folkene. Flere kjente europeiske kommunistledere deltok, men ingen sovjetiske. De holdt seg i bakgrunnen, for at sporene til Moskva skulle holdes skjult. Stalin hadde en konsekvent linje om at alle oppgjør med «partifiender» skulle ses som opprinnelig hjemlige ideer. Som i 1946 var russerne selvsagt inne i bildet, så skjult som mulig. Et hemmelig notat fra det finske kommunistpartiet, som var representert, viser at den velkjente danske partilederen Aksel Larsen, organiserte et hemmelig møte under landsmøtet for å knuse Furubotnfolkene ved hjelp av flere kjente europeiske kommunistledere. For ham var det viktig å vise at Furubotn siden 1920 årene var tilhenger og medarbeider med den i 1938 henrettede «forræderen» Nikolai Bukharin og hadde fylt opp NKP med folk som ikke var egentlige kommunister. Altså hadde Furubotn arbeidet for «klassefienden». I tillegg var han etter 1948 en torn i øyet på Stalin fordi han kaltes en nordisk Tito, og i russiske hemmelige dokumenter beskyldtes for å være en nordisk bonaparte med ambisjoner om å spille en ledende rolle i europeisk kommunisme.
Til tross for voldsomme motsetninger på landsmøtet i 1949, med en truende autoritet fra det østtyske partiet, Anton Ackermann – som førte an i anklagene mot Furubotn, seiret Furubotn-fløyen med 2/3 flertall. Hva skulle Stalin nå gjøre, parallelt med konflikten med Titos egenrådighet? Det gjensto bare en utvei: å få fjernet Furubotn-flertallet med makt og styrte ham inn i en anklagebulle om alle slags typer forræderi mot Sovjetunionen og sosialismen.
NKP ut av Stortinget ved Stortingsvalget i 1949
Anledningen bød seg ved NKPs store valgnederlag i 1949: Partiet ble feiet ut av Stortinget – med en tilbakegang til 5,9%. Ingen var en mer passende syndebukk enn partilederen, Furubotn. Den 6. oktober overtok den tidligere NKP-statsråden og stortingsmannen Johan Strand Johansen NKPs kontorer i Klingenberggata i Oslo med makt. Han hadde fysisk bistand fra den sovjetiske NKVD-agenten Asbjørn Sunde og en gruppe på 14–15 mann. Det syntes som om Sunde var bevæpnet, og det virket skremmende for Furubotn-setreærene.Samtidig okkuperte Johansen og hans folk lokalene til dagsavisen Friheten for å hindre Furubotn adgang til informasjon om maktovergrepet. På et av de mest fanatiske og største medlemsmøter i et norsk parti etter krigen, 20. oktober, ble Furubotn og hans folk fordømt på det skarpeste. De var forrædere som burde vært hengt offentlig, ropte Strand-Johansen til den sjokkerte forsamlingen. Den besto av 270 av NKPs tillitsmenn i Oslo. Knut Willoch, Oslo-partiets formann, så at Johansen var mentalt ute av balanse og gikk til Løvlien for å stoppe ham. Da trådte den fremste Moskva-agenten på dette møtet frem: partiveteranen Just Lippe hvisket til de to: La ham løpe linen ut. Slik fungerte Stalins hemmelige apparater rundt om i verden: personer i ubalanse var ofte de mest effektive aktørene, som kunne nøytraliseres etter utført dåd.Et væpnet angrep på Furubotn høsten 1949?
Det som knapt noen visste denne dagen var at den sovjetiske militærattacheen Petrenko om morgenen hadde satt den norske ambassadearbeideren, Nikolai Danielsen, til å vokte Johansens skritt. Med seg fikk han en halv flaske brennevin, i tilfelle han måtte berolige Johansen. Johansen var velkjent for Danielsen og stolte på ham. Ut på kvelden ble han krakilsk og ville dra med seg væpnede folk til å finne de bevisene han mente Furubotn hadde som amerikansk agent. Med våpen i hånd ville han bryte seg inn i Furubotns hjem. Danielsen ble engstelig, for han visste at Furubotn hadde en pistol og en maskinpistol fra krigens dager. Først fikk Johansen Danielsen med seg til Asbjørn Sunde for å få ham med på det væpnede innbruddet. Sunde sa at han ikke «hadde apparatet klart». Dernest dro de to til storsabotøren Ragnar Sollie, som også var en av Furubotns fremste motstandere. Også han var bevæpnet. De to, Sollie og Danielsen, fikk roet Johansen en smule ned og skjenket ham så han oppga overfallet sitt. Den påfølgende morgenen brøt han sammen og ble brakt til medisinsk pleie. Etter få år ble han sendt til Sovjetunionen og vendte aldri tilbake til Norge. Han døde i Sovjetunionen på 1960-tallet.Sammendrag
NKPs rolle i etterkrigstiden endte ut i komplett galskap som aldri har blitt oppklart i sin helhet før nå. Gestapos grundige agenter i Norge 1940–1945 greide aldri å slå ut Furubotn, men Moskvas agenter lyktes på fem år. På NKPs ekstraordinære landsmøte i februar 1950 ble det strødd sand på Strand Johansens ubalanserte utfall og Løvlien-fløyens overtagelse av NKP med rå makt, en helt ekstraordinær og skandaløs maktbruk i norsk politisk historie. Furubotn ble offisielt fordømt på alle punkter. Fra Moskva kom det en kort og moderat hilsen som støttet Furubotn-oppgjøret. Det var undertegnet av Mihail Suslov som virkelig hadde behandlet denne saken i minst 4 år. Knapt noen visste at han var Stalins høyre hånd i denne saken.
Da landsmøtet var over, kom Just Lippe til Hans Møllersen som hadde vært landsmøtedelegat fra Mo i Rana. Lippe ba Møllersen komme til en viktig konferanse på partikontoret i Oslo. Han ankom til avtalt tid, og ble plassert i en stol midt i et stort rom. Rundt seg hadde han noen av de fremste nye partilederne i NKP: tidligere stortingsmann og spaniakjemper Randulf Dalland, Just Lippe og Johan Strand Johansen. NKVD-agenten Asbjørn Sunde var dørvakt. Johansen sa at Møllersen måtte se på møtet som en folkedomstol. Han var mistenkt for å være en av de få Furubotn-tilhengerne på landsmøtet. Johansen spilte rollen som forhørsdommer, understøttet av en hissig Just Lippe. Johansen sa: «Hvis dette hadde vært et i et folkedemokrati, skulle du ha dinglet i galgen ved siden av Laszlo Rajk!». Møtet varte uten pause i ca. et par timer. Sterkt psykisk nedbrutt forlot Møllersen denne marerittaktige «rettsaken» på norsk jord. Med Møllersen hadde den nye Løvlien-ledelsen statuert et eksempel innad i NKP. Det var en lykke at Norge ikke var et østeuropeisk «folkedemokrati». Da ville han og mange andre NKP-medlemmer møtt døden slik det skjedde 6. oktober 1949 da Rajk ble henrettet som folkefiende i Ungarn. Han var tidligere ledende motstandskommunist mot nazistene og innenriksminister i kommunistregimet etter krigen.
NKP-landsmøtet ble finansiert ved 6000 1949-kroner som Emil Løvlien hadde søkt Moskva om. Dette bekreftes av de tidligere åpne sovjetdokumentene. Denne summen svarer i dag til flere hundre tusen norske kroner.
Noen tilleggsopplysninger, også litt om dokumentasjonen om fremstillingens kilder
Peder Furubotn har aldri fått noen medalje eller offentlig anerkjennelse for sin betydningsfulle innsats i frihetskampen 1940–1945. Norske myndigheter og partier har fortiet hans innsats ved alle motstandshistoriske anledninger helt til dags dato. De har bidratt aktivt til å slette ham fra vår norske kollektivtradisjon om de heroiske delene av motstandskampen 1940–1945.
Det var også så vidt han fikk tilkjempet seg krigspensjon i sine siste leveår, et initiativ han ikke tok selv. Etter en pinefull kamp med det statlige byråkratiet i Norge ble han tilkjent krigspensjon. Det eneste stedet som hittil har hedret ham med et monument er Vaksdal kommune. Det skjedde i barndomsbygden hans, 43 år etter hans død.
Furubotnarkivene benytter seg bl.a. av hemmeligstemplede originaldokumenter fra Josef Stalins arkiv i Moskva. De var tilgjengelige for noen få forskere i årene 1992–1994. Torgrim Titlestad greide som eneste norske historiker å få en hel del av dem kopiert og overført til Norge. De fleste av dem er tilgjengelige elektronisk på engelsk ved Arbark i Oslo. Disse dokumentene er nå lukket for innsyn i Russland. De viser hvordan Stalin betegnet Furubotn som Gestapo-agent ettersom han stadig slapp unna under den intense Gestapo-klappjakten gjennom 5 år. Stalin visste selvsagt at Furubotn ikke var Gestapo-agent, men slik destruktiv mistenkeliggjøring brukte han systematisk for å uskadeliggjøre selvstendige kommunistledere i Europa. Stalin hadde også egne likvidasjonsgrupper i Vest-Europa som drepte kommunistledere han tvilte på. Bl.a. brukte han førkrigsmedlemmer i NKP til å spre Gestapoagent-mistanken.
Josef Stalins hemmelige plan i Norge 1947–1950
Mihail Suslov, Stalins nære medarbeider fra 1946, hovedansvar for internasjonale affærer med kommunistpartier, påbegynner Furubotn-sak sommer 1947 i samråd med Stalin: Mål: å fjerne Furubotn som NKPs leder, basert på tidligere hemmelige dokumenter i Moskva fra 1947.
GRU, russisk militær etterretningstjeneste, viktig verktøy i utlandet
Den russiske ambassaden i Oslo, med egen militærattasje:
Oberst Nikolai Petrenko, GRU
Petrenko engasjerer påsken 1948 Asbjørn Sunde, russisk NKVD-agent i Norge 1940–1945, storsabotør og spesialist på likvideringer.
NKPs ordinære landsmøte februar 1949, Stalins planlagte organisatoriske og politiske oppgjør med Furubotn og hans folk: Plan A. Til tross for massiv støtte fra kjente utenlandske kommunistledere mot Furubotn på selve landsmøtet: Furubotn fikk tillitsvotum fra 2/3 av landsmøtet. Plan A: mislykket for Stalin.
Jfr. sammenfallet med at Stalin tapte kampen mot president Josef Tito i Jugoslavia i 1949. Samtidig ble Furubotn feilaktig stemplet som hans nærmeste allierte i Norge. Stalin fryktet «titoistisk» smitte fra Norge som ville true hans internasjonale maktmonopol i kommunismen.
Plan B trer i kraft: Den russiske agenten Asbjørn Sunde observert med reisevirksomhet våren 1949 av NKPs faglige sekretær, E. Berg.
Stalins norske og russiske agenter planlegger fysisk oppgjør med den valgte Furubotn-ledelsen etter Stortingsvalget 1949, NKP nesten halvert: Furubotn blir syndebukk. Internasjonalt viktig for Stalin å knuse Furubotn. Plan B trer i kraft.
Tidligere NKP-statsråd 1945 og stortingsmann Johan Strand Johansen overtar NKPs kontorer i Oslo med rå makt, støttet av Asbjørn Sunde. Jager den valgte ledelsens funksjonærer og beslaglegger deres eiendeler. Fordømmer Furubotn-fløyen på stort NKP-medlemsmøte i Oslo: Bør dødsdømmes og henges. De «nye» NKP lederne tar ikke avstand fra Johansen, og kort tid etter innlegges han på sykehus for psykisk sammenbrudd.
Natten før hadde han forsøkt å organisere et væpnet overfall på Furubotns hjem. Mente han ville finne beviser for at Furubotn var amerikansk agent. Blodig drama så vidt unngått. Johansens psykiske sammenbrudd får skylden for det skandaløse oppgjøret i NKP, hvilket var Stalins mål. Tildekker sporene til Moskva.
Johansens psykiske sammenbrudd brukes som plattform for nytt ekstraordinært NKP-landsmøte i februar 1950. Johansens ulovlige organisasjonsovergrep strøs sand på. Ny NKP-ledelse som får Moskvas velsignelse og hundretusenvis av kroner i støtte etter søknad fra Emil Løvlien, NKPs nye leder. Plan B: Vellykket for Stalin.
Markeres med kort telegram med hilsen fra det russiske kommunistpartiet. Berømmer landsmøtets vedtak om å kvitte seg med Furubotn.
Epilog:
Strand Johansen sendes til hospital i Moskva,hvor han blir under russisk kontroll til sin død i 1970, f. 1903.
