Denne artikkelen er skrevet i anledning av Furubotn-seminaret på Litteraturhuset i Oslo 2. november 2023.

Tid for nytenkning – et paradigmeskifte i synet på NKPs utvikling etter 1945?

I all forskning om NKPs 100-årige historie utgjør partioppgjøret for åpen scene fra oktober 1949 fokus som det største dramaet i partiets historie. Den vanlige problemstillingen har i årevis vært: sto Moskva/Stalin bak, eller var dette primært et internt oppgjør mellom ulike interne politiske hovedretninger? Diskusjonen har bølget frem og tilbake, men undertegnedes nye og nylige gransking av de tilgjengelige Moskva-dokumentene etter 1945 tyder på at vi må omgjøre søkelyset fra 1949 til 1946. Det var da Moskva (Stalin) gjorde sitt første store forsøk på å fjerne Furubotn og hans folk fra NKP-ledelsen tilsynelatende gjennom indre partiprosesser (Se A Comparison of Communist politics on the Nordic countries, med spesiallaget figur, furubotnarkivene.no). Stalins hemmelige angrep i juni 1946 lyktes i å begrense deler av Furubotns makt, men Stalin mislyktes totalt i oppfølging på landsmøtet i NKP i februar 1949. Da triumferte Furubotn med å gjenvinne den tidligere ledelsen med 2/3 flertall. Dette skjedde til tross fra angrep fra berømte internasjonale kommunistautoriteter som var gjester på landsmøtet. Stalins organisatoriske og unike nederlag på NKP-landsmøtet førte derfor med nødvendighet til at han gikk sine vanlige topphemmelige krokveier for å fullføre sine inngrep i NKP. Dette stalinistiske undergrunnsarbeidet slo for fullt ut under dramaet i 1949. Titokonflikten fra 1948. De bestialske henrettelsene av potensielle stalinmotstandere i Øst-Europa, basert på falske tilståelser under tortur – dannet et skremmende bakteppe for NKP-oppgjøret der det også ble skreket om offentlig henging av Furubotn og hans tilhengere. Stalins suverene maktstilling i skandinavisk kommunistbevegelse sto nå faktisk på spill.

Følgelig foreslår jeg et paradigmeskifte i synet på NKP-oppgjøret om 1949 til konsentrasjon om 1946 som det "offisielle" startpunktet fra Stalins side på å kvitte seg med Furubotn-fløyens sterke makt i NKP og indirekte i europeisk kommunisme. Pro forma var Furubotns lederstjerne stigende til 1947 da NKP på en partigalupp kom opp i drøyt 15 % av stemmene i Norge. Det var en betydelig fremgang for Furubotns parti siden gjennomslaget ved valget i 1945 med ca. 12 %. Gjennomsnittstallet i større norske byer lå på over 20 %, og et overlegent antall av partiets medlemmer (34 000 i 1946) var rekruttert inn i partiet ut fra Furubotns krigspolitikk og -ledelse i illegal kamp i Norge. Mellom 30 og 40 % av LO-medlemmene orienterte seg mot NKP i 1945. En tid var NKPs hovedorgan Friheten landets neststørste dagsavis med en tid ca. 100 000 i opplag. De gamle Moskva-tro-kommunistene utgjorde imidlertid en liten minoritet, og de var primært bundet i lojalitet til Stalin under mellomkrigstiden. Flere av førkrigslederne hadde etter frigjøringen i 1945 tette bånd til sovjetambassaden, noe Moskva-dokumentene utvetydig avslører. Det finnes flere notiser fra deres hyppige oppmøter og uttalelser på sovjetambassaden i dokumentene.

Så kom NKPs store valgnederlag i september 1949. Jakten på syndebukker tok til. Tiden var inne for Stalin til å ty til utenomparlamentariske metoder internt i NKP – i oktober 1949. For fleste i det norske historikermiljøet har det eksistert en undervurdering av Stalins personlige inngrep i slike saker i de enkelte kommunistpartiene, noe som imidlertid i dag er avklart i flere faghistoriske verk. I NKP kunne Stalin stole på mange av dem som var oppdratt bl.a. på partiskoler i Moskva før krigen (minst 100 personer). Det kom derfor til et merkverdig partioppgjør i 1949: flertallet i NKPs sentralstyre ble ekskludert av mindretallet, en uvanlig hendelse i et parti i det demokratiske Norge.

Studerer man den illustrerte figuren i undertegnedes tidligere upubliserte artikkel A Comparison of Communist politics on the Nordic countries i furubotnarkivene.no er hvert sitat hentet fra Moskva-arkivene. Disse oppbevares nå i elektronisk form hos Arbark i Oslo, og er tilgjengelige for kontroll i engelsk språkdrakt. Undertegnede tok kopi av en del av de russiskspråklige dokumentene i Moskva i 1992–1994.