Min mor, Olaug Karlsen Titlestad, bodde hos meg og min familie på sine gamle dager. Hun ble tidligere i 2023 kalt Norges modigste kvinne i 1940, fordi hun grep inn og hindret at naziokkupantene i Norge i april 1940 henrettet 10 gisler i Hov i Land. Denne dramatiske situasjonen ble utrolig nok fanget inn av en tysk hærfotograf. Det er et foto som nylig er oppdaget og tatt vare på, et uvanlig verdifullt foto fra norsk okkupasjonshistorie. (Se «Falt i kuleregnet – for hverandre», gjengitt fra Vi Menn og Norsk Ukeblad.) Olaug visste aldri at det fantes et fotografisk bevis på episoden.

Mor var veldig glad i melodien «1949» som sønnesønnen Bård komponerte og spilte på piano i 1997, da han var 20 år gammel. Gang på gang ba hun ham om å spille den om igjen, noe han gjorde. Flere dager etter hverandre. Og de hadde lange samtaler med utgangspunkt i musikken hans.

Da hadde han i flere år lyttet til hennes beretninger om motstandskampen under krigen og om sitt samvær med Peder Furubotn 1942–1944. Det var en tid hun våget livet sammen med Furubotn i den illegale motstandskampen mot tyskerne til 1944. Bedre enn mange andre kjente mor personlig Furubotns ukuelige mot og handlekraft fra disse årene. Men hun ble fanget av tyskerne i den store tyske Almenrausch-operasjonen i Valdres i juni 1944.

Det var derfor foruroligende for henne at Furubotn allerede under krigen fra Moskva-hold ble svertet med et rykte om å være Gestapo-agent: han anga sine nære partikamerater til naziokkupantene for selv å slippe unna mot betaling. Etter krigen ble det lagt til at han også var amerikansk agent, CIA-agent. Dette plantede ryktet var i stil med de russiske svertemetodene mot opposisjonelle kommunistledere i Øst-Europa. Det var et fremstøt som forspill til dreping av tusenvis av dem, uten lov og dom – med påtvungede tilståelser under grusom tortur.

Men størst var sjokket da hun selv ble ekskludert fra NKP som en av Furubotns amerikanske «CIA-lakeier» høsten 1949. I et truende brev fra NKPs nye leder, Emil Løvlien, ble hun levnet et lite, lite håp om tilgivelse for sin «partiforræderske» virksomhet dersom hun ville fortelle om hans «partiskadelige virksomhet» under og etter krigen. Vilkåret var også at hun aldri mer måtte ha noe å gjøre med mennesket Furubotn.

Mor svarte med et rasende brev mot sine anklagere. Hun ga beskjed om at et slik svik fra hennes side mot motstandskampens leder var utenkelig. Dermed ble hun kastet ut i mørket av NKPS nye selvutropte ledere. De hadde høsten 1949 vunnet makten ikke gjennom demokratiske valg, men ved et voldelig kupp i beste gangsterstil, understøttet av Stalins Moskva. Det som reddet livet på mor var at Norge ikke var en kommunistisk stat. Da hadde hennes nye norske partiledere stilt seg bak eksekusjonspeletongene, som kommunistlederne gjorde i Øst-Europa.

I 1950 kom den dype depresjonen for mor og dusinvis av hennes medekskluderte «furubotntilhengere». NKP isolerte dem som «spedalske», som mor sa. De led under en dobbelt agentanklage. Fra Arbeiderpartiets og overvåkningspolitiets side var mor en hemmelig russisk agent. Eksklusjonen var en dekkoperasjon som russerne gjennom NKP hadde iverksatt for at hun skulle arbeide enda mer hemmelig for russisk side som «liksomekskludert» fra NKP. For NKP var hun amerikansk agent.

Mor levde i et psykisk helvete i denne tiden. I tillegg hadde hun sin fysiske lidelser fra krigstrefningene og fangeoppholdet på Grini – som trolig medvirket til at hennes førstefødte barn døde. Det var en jente.

Da mor hørte «1949» i høy alder, var det som den traff en skjult nerve inni henne. Melodien førte til en slags sjelelig utløsning av innestengte følelser og sammenfattet lidelsen over det forferdelige overgrepet som NKP-ledelsen satte i verk i 1949. De svingende følelsene som melodien skapte, gjenga håp, skuffelse, ensomhet, depresjon og – en stille resignasjon, men også stolthet.

- -

Rundt år 2000 tok noen av NKPs gjenlevende ledere fra seierherrene i 1949 et initiativ til «forsoning». De inviterte til å sette opp en krigsminneplate over både Furubotn-folk og deres motstandere fra motstandskampen på Skriulægeret i Valdres. Det hadde en tid vært Furubotns illegale hovedkvarter – med mange medarbeidere.

Det kom invitasjon til mor – som nærmet seg 90 år. Jeg ga henne brevet, hun åpnet det og leste det. Etter lesing kastet hun det i gulvet og utbrøt: «Fysj – Jeg deltar ikke i en minneseremoni med dem som kastet oss ut av partiet som forrædere.» Hun var tydelig blitt oppskaket og uttrykte sin umiddelbare harme. Så gikk hun inn i sin egen leilighet.

Noen dager senere kom det telefon fra en av NKP-arrangørene: De ventet på svar, og jeg fortalte at hun ikke ønsket å være med. Jeg ble høflig spurt om jeg kunne anmode henne på nytt. Jeg så gjorde. Svaret kom kontant fra mor: «Aldri i livet!». Slik ble det.

Og slik forble det. Hun søkte trøst i «1949». Jeg forsto at melodien fremdeles etter 50 år gjenspeilte hennes følelser fra de fryktelige overgrepene hun opplevde fra NKP i 1949. På en måte uttrykte «1949» følelser som nok hundrevis av dem hadde følt som var rammet av Stalins bannstråle gjennom NKP i Norge i 1949. De fleste var allerede døde, men mor levde og kunne gjengi noen av deres følelser fra deres fortapte og glemte fortid. En melodi skapt av en ung mann som hadde maktet å fortolke mors og de dødes følelser gjennom sin musikk.